I 1910 og 20- årene var det stor landsomfattende begeistring for moderne kunst i Tyskland. Den nye kunsten var en reaksjon på 1.verdenskrigs grusomheter. I byen Halle ble det åpnet et museum som bare stillte ut moderne kunst. I andre museer i byene Berlin, Frankfurt og Essen ble det innredet avdelinger som var forbeholdt denne nye typen kunst. I 30 årene da nazistene fikk makten i Tyskland fikk det hele en brå slutt. Museumsdirektørene og deres ansatte ble "byttet ut", og 16 000 malerier, skulpturer, grafikk og tegninger ble beslaglagt under raske og effektive aksjoner, gjennomført av NSDAP `s terrorenheter. Kunstnere, som inntil da hadde blitt ansett som Tysklands ledende, ble stilt foran valget. De måtte enten flykte fra sitt hjemland, Tyskland, eller de måtte bytte kunstretning til en som var akseptert av nazistene. De kunne også frasi seg kunsten totalt og finne seg et annet levebrød. Nazistenes mest gjennomførte angrep på avantgardistene ble satt i gang i 1937. Det ble åpnet en utstilling i München som ble kalt entartete kunst

Denne utstillingen samlet over 650 viktige og velkjente kunstgjenstander som inntil noen uker før hadde tilhørt 32 forskjellige tyske museer. Kunsten ble samlet kun med et mål. Nazistene ville ved å bespotte kunstverkene og kalle dem "utyske" vise at de ikke kunne aksepteres av det tredje riket og dets folk. Kunsten ble altså "Entartet". Det betydde at verkene viste uariske motiver som krigsskadde eller Rabbinere. I de to månedene utstillingen varte valfartet bortimot 2 millioner mennesker til utstillingen i München. I de tre neste årene da utstillingen reiste på kryss og tvers i Tyskland og Østerrike trakk den nesten 1 million besøkende til.
"Entartete Kunst" - utstillingen trakk fem ganger så mange besøkende enn dens motstykke "Grosse Deutsche Kunstaustellung" der den aksepterte kunsten ble utstilt. Kunsten ble omdannet til et politisk virkemiddel.

Grosse Deutsche Kunstaustellung
I 1937 lanserte de tyske styresmaktene sin utstilling. Utstillingen viste verker av kunstnere som hadde fulgt styremaktenes påbud om hva som virkelig kunne kalles kunst. Med en bombastisk åpning ble " Grosse Deutsche Kunstaustellung" åpnet. Festivitetene ble holdt under navnet "To tusen år tysk kunst". Store opptog med vaiende hakekors og mennesker iført kostymer fra ulike tyske epoker livet opp Münchens gater den 18 juli 1937. Fra hoved-togstasjonen til sentrum var det satt opp 243 ti meter høye flaggstenger, med NSDAP 's flagg- ett for hver hver åttende meter. Når man kom inn i utstillingen var det hovedsaklig blomsterpotter og byster av Hitler man så. Dette skuffet mange da det ikke var uvanlig å se slike på denne tiden. Det var helt tydelig at man prøvde å etterligne den greske kunsten. Mange gigantiske statuer av muskuløse sportsmenn og soldater fyllte lokalene. Det var videre natur-romantiske malerier av ender i trekk over over himmelen, tyske fjell i solnedgang og lignende. Disse offisielle verkene var holdt i en svært realistisk stil. Menneskesynet som nazistene prøvde å formidle kom tydelig frem. De fleste som kom for å se utstillingen kunne ikke annet enn å bli forbauset. Nazistene ville formidle en ny virkelighet. De ville vise frem sitt idealmenneske.

Det var ikke bare billedkunsten som ble tatt under kontroll. Musikk, film og litteratur ble også katalogisert. Da nazistene kom til makten i 1933 var en av deres første aksjoner mot forfattere. Bokbål over hele landet varslet den nye politikken ovenfor avantgarden.

'Der man brenner bøker, brenner man også liv'.
Thomas Mann
 

Hvor sant dette skule vise seg å være var det vel ingen som kunne forestille seg i sin villeste fantasi. Utstillingen var bare toppen av det som hadde bygd seg opp gjennom de seneste årene. Alt i alt hadde det blitt beslaglagt 16 000 kunstverk og de ble alle merket og katalogisert som Entartet. Den egentlige mannen bak denne storstilte aksjonen var Joseph Göbbels. Han var "kronprinsen" i det tyske tredje riket. Hans tittel var "Reichsminister für Volksaufklärung und Propaganda", Riksminister for folkeopplæring og propaganda. Det var kun få av alle de verkene som ble beslaglagt som ble utstilt.

Christus und die sünderen, Emil Nolde Nolde var selv nazist men ble allikevel entartet.

Hva skjedde med resten?
De ble solgt til utenlandske kjøpere. Da utstillingen var i Berlin i 1938, sa riksmarskalk Herman Göhring at han var interessert i å selge kunsten for utenlandsk valuta. Da Göbbels førte Adolf Hitler gjennom et lager der de beslaglagte kunstverkene befant seg og nevnte Görings uttalelse gjorde Hitlers svar på så sterkt inntrykk at Göbbels skrev det ned i dagboken sin. " Bildene som er "entartet" skal nå tilbys på det internasjonale markedet og vi får håpe at vi kan tjene litt penger på det søppelet." Auksjonen fant sted i Luzern, Sveits den 30. Juni 1939. Men man regner med at mye av kunsten gikk tapt i Berlin i 1939 da det velkjente bokbålet ble tent.

Berømte kunstnere entartet!
Faktisk ble all moderne tysk kunst som hadde eksistert før 1933 sensurert og ledd av, av de regjerende nazistene. Kunstnerorganisasjonen Bauhaus som hadde verdensberømte kunstnere som Klee og Kandinsky i sine rekker, led samme skjebne som alle andre uvelkommene kunstnere i Tyskland. De ble dømt og forbudt av de fascistiske styresmaktene. Mange kunstnere ble tvunget til å melde seg inn statlige aksepterte kunstnerforeninger. Alle de "uønskede" ble bortvist fra sine stillinger på akademiene og tvunget til å forlate kunstnerorganisasjoner. Kunstnere, om de nå var ekspresjonister, surrealister, kubister eller andre nyskapende ble fordømt uansett rase og politisk legning. Emil Nolde, som selv var medlem i NSDAP opplevde at hans kunstverk ble "Entartet". Blant de 112 kunstnerne som ble utstilt var det kun 6 jødiske. Nazistenes stormannsgalskap begrenset seg altså ikke bare til at de ville ha kontroll over alle som befant seg innenfor rikets grenser. De fant fort ut at den vanlige tysker var begeistret for den nye protestkunsten som hadde oppstått i kjølevannet av 1.verdenskrig. Mye av kunsten som ble entartet var krigskritisk kunst som viste krigens grusomheter og som i protest mot tyskernes selvforherligelse viste at ikke alt og alle var slik man ønsket det seg innenfor NSDAP 's kontorvegger.

Kriegskrüppel, Otto Dix

Selve Utstillingen
Utstillingen Entartete Kunst var helt gjennomført, både psykologisk og fysisk. Utstillingen ble alltid plassert i trange lokaler, helst i ganger. Takhøyden var betydelig mindre enn på praktutstillingen "Gro(e Deutsche Kunstaustellung". Mange steder var det så trangt at publikum måtte trenge seg forbi hverandre. Mange bilder var vanskelig å se ettersom belysningen var dårlig. Måten bildene var hengt opp på og den grafitti- lignende skriften på veggene var helt tydelig ikke ment å skulle gi gi publikum en innføring i den moderne kunsten. Tvert i mot skulle denne utstillingen nære og øke hatet mot denne "ukunsten". Rommene var stort sett forvirrende. Bilder som egentlig ikke hadde noe med hverandre å gjøre hang sammen og halvveis oppå hverandre, ja til og med overdørkarmene. Fargerike bilder prydet veggene sammen med slagord som hakket på kunsten. Slagord av typen "hån mot den tyske kvinnen" og "Negre blir gjort til raseideal av kunsten", prydet veggene . Nazistene hadde helt klart gjort seg stor flid med den psykologiske tilretteleggingen av utstillingen.

Vigeland arisk nok
Gustav Vigeland ble, i motsetning til Edvard Munch, akseptert av den tyske okkupasjonsmakten mens de regjerte her i landet. Han hadde påbegynt sin i dag så velkjente park før krigen og fikk selv under okkupasjonen fortsette med sitt arbeid. Hans kanskje mest elskede statue blant nazistene var "Slekten". Statuen er i dag å finne i Frognerparken der den står rimelig avlegs fra resten av de oppsatte verkene og ble først satt opp på 80-tallet. Hvit Valgallianses leder, Jack Erik Kjuus, bruker den i dag som et prakteksempel på ekte norsk kunst i et intervju. Menneskesynet som ligger til grunn for nazismens kunst fornekter seg aldri og viser kanskje bedre enn noe annet hva han og hans parti står for.