Lebensborn    Etnisk utrenskning av tatere

De siste måneders avsløringer om skandinavisk tvangssterilisering på rasehygienisk grunnlag helt frem til våre dager og, at Sveits og Østerrike fortsatt holder på med det, har skapt oppmerksomhet og debatt.

Drømmen om et fullkomment menneske har eksisterte lenge. Den er gjennom alle tidsaldre blitt gjenspeilet gjennom kunsten.Fra grekerne statuer av atleter, og opp til vårt århundre. Nazistene hadde sitt bilde av det perfekte menneske, noe de viste gjennom kunsten.(se Monitor nr 3/1997). De tvang ikke bare sitt menneskesyn på kunsten, de satte sin drøm ut i live også. De slaktet mennesker som i deres øyne ikke hadde livets rett. Samtidig ble det iverksatt statlige programmer for å sikre reproduksjon og foredling av den såkallt høytstående ariske rasen.

Eutanasi
Det desidert største og mest omfattende rasehygieniske prosjektet ble gjennomført av de tyske nazistene som etter hvert regjerte mesteparten av Europa. Det hele begynte offisielt i oktober 1939. I et skriv Adolf Hitler sendte ut erklærte han at leger skulle gis tillatelse til å utføre barmhjertighetsdrap på mennesker som etter deres skjønn var uhelbredelige. Dette førte til at psykisk og fysisk utviklingshemmede ble plassert i forskjellige institusjoner der de systematisk ble tatt av dage.

Hemmelige drap
Dette prosjektet skulle holdes hemmelig for offentligheten. Barmhjertighetsdrap var et ord som skulle tåkelegge nasjonalsosialistenes egentlige hensikter og at de brøt loven. Selv de nasjonalsosialistiske lovene hadde et forbud mot drap. Forbrytelsen kostet 120 000 tusen mennesker livet, mennesker som i nasjonalsosialistenes øyne ikke var verdige til å leve. Siden offentligheten ikke skulle få vite om planene ga Hitler "Kanzlei des Führes der NSDAP", som var direkte underlagt ham, i oppdrag å gjennomføre aksjonen i hemmelighet. Dette kanselliet var en partiavdeling som Hitler brukte for å gjennomføre private aksjoner, men også for å bearbeide direkte forespørsler rettet mot ham. For å kunne å hemmeligholde drapsaksjonen slik Hitler krevde, var det nødvendig med en dekkorganisasjonen som kunne registrere de som ble klassifiseres som uhelbredelige syke. De skulle også organisere transporten til drapsanleggene og forestå selve utryddelsen.

Grundig organisering
For å utføre dette arbeidet ble "Reichsarbeitsgemeinschaft der Heil- und Pflegeanstalten" opprettet. I tillegg ble den nye instansen organisert som en egen avdeling i innenriksministeriet. Partiet organiserte et samarbeid mellom en kontaktperson i innenriksministeriet og den nye statlige instansen. Den nye organisasjonen ble holdt hemmelig overfor de andre ansatte ved innenriksministeriet.

Skjemavelde
Avdelingen sendte ut et skjema til samtlige pleie og psykiatri-institusjoner hvor de måtte redegjøre for hvor mange innlagte de hadde med følgende sykdommer: schizofreni, epilepsi, aldersdemens, generelle psykiske lidelser, alle stadier i kjønnssykdommen lues og hjernebetennelse. Dessuten måtte de redegjøre for fanger som regelmessig besøkte deres institusjoner av forskjellige grunner, kriminelle innlagt på psykiatrisk grunnlag og pasienter som ikke var tyske statsborgere eller ikke hadde "tysk eller lignende blod" i årene.

Leger stod for utvelgelsen
Som følge av den nasjonalsosialistiske raseteorien ble menneskeheten delt opp i høyt- og lavtstående raser; mer enn alle andre hørte jødene til de lavtstående rasene. De utfylte skjemaene ble så tilbakesendt til den ansvarlige avdelingen i Reichsinnenministerium som videresendte dem til Reichsarbeitsgemeinschaft der Heil- und Pflegeanstalten. Der satt leger som bearbeidet skjemaene og på grunnlag av dem bestemte hvem som hadde livets rett og hvem som skulle dø. Noen ganger kom disse legene også til anstaltene. Etter at skjemaene var tilbakesendt satte Reichsarbeitsgemeinschaft der Heil- und Pflegeanstalten opp transportlister. Listene ble sendt til de anstaltene som var utpekt til å gjennomføre drapsprosjektet slik at de kunne forberede seg.
 

For transporten ble enda en egen dekkorganisasjon grunnlagt, Gemeinnützige Kranken-Transport-GmbH. De personene som var dømt til døden uten at de selv visste det, ble overført dit dommen skulle fullbyrdes. Hovedsakelig til Grafeneck i Würtenberg, senere også til Hadamar i Brandenburg, til Bernburg i Sachsen-Anhalt, Hartheim ved Linz i Østerrike og Sonnenstein ved Pirna. Disse anstalter ble ledet av enda en dekkorganisasjon, Gemeinnützige Stiftung für Anstaltenpflege, som ble finansiert av NSDAP.
 

Denne organisasjonen var også ansvarlig for å ansette samtlige som skulle gjennomføre nazistenes drapsaksjon. De ble dels rekruttert i SS og i NSDAP. De måtte sverge på å hemmeligholde prosjektet. Euthanasieaksjonen ble uoffisielt kalt aksjon "T4" av nazistene, ettersom hovedkontoret til hovedorganisasjonen lå i Tiergartenstrasse 4 i Berlin.

Syke ble gasset
I begynnelsen av 1940 begynte drepingen i stor stil. Mens barn hovedsakelig ble drept med forskjellige tabletter, ble det innrettet gasskamre for de voksne. Likene ble øyeblikkelig brent. Fagpersonellet som sto for massedrapene, hovedsakelig kjemikere, ble senere brukt som rådgivere ved opprettelsenav utryddelsesleirene.
I drapsanstaltene ble det laget egne pasientregistre for å ikke vekke oppmerksomhet hos de lokale folkeregistrene. Familiene til pasientene fikk bare tilsendt dødsattester med beskjed om at deres familiemedlem plutselig hadde dødd uventet og at vedkommende allerede var kremert. Urnen med asken skulle også ettersendes.

Kirkelige protester
I 1941 stoppet Hitler operasjonen. Dette fordi allmennheten, til tross for all verdens forholdsregler for å hemmeligholde drapene, begynte å få greie på hva som virkelig skjedde. Hovedsakelig var det katolske og evangeliske geistlige som protesterte mot mordene. Den 3. august 1941 leste Biskopen av Münster, Clemens August Graf von Gralen , under prekenen, opp en anklage: "... Siden et slikt gjøremål er å se på som mord og skal bestraffes med døden, som følge av §211 i riksloven vil jeg, slik jeg er pliktet, anklage..." Nazistenes drapsaksjon kostet 100 000 voksne og 20 000 barn livet. Selv om prosjektet ble innstilt i 1941 døde det fremdeles tusenvis av pasienter i de såkalte pleieanstalter. I tillegg til de som regelrett ble myrdet ble minst 375 000 mennesker tvangssterilisert etter den nye loven av 14 juli 1933 "Lov til beskyttelse mot arvesyke etterkommere." Fra og med mars 1941 ble også KZ fanger drept under mystiske omstendigheter, en operasjon kalt 14f13, det var fanger som av nasjonalsosialistene ble kalt lebensunwert (Livsuverdige) som følge av den uoffisielle eutanasiloven deres.

Lebensborn

Tanken om godt blod baserte seg på nazistenes raselære, det ble hevdet at det tyske folk hovedsakelig stammet fra den høytstående nordiske rase. Blodet bestemte hvorvidt man tilhørte en bestemt rase.

SS skulle være eliten av herrefolket, de skulle være "...den biologisk arveriktige og mest verdifulle delen av den nordariske rasen." Og den skulle formeres. Himmlers forening

Lebensborn var en offisiell registrert forening, som ble grunnlagt av Heinrich Himmler, Reichsführer der SS, i 1935. I 1938 stod det i foreningens statutter at den var opprettet "...for å trygge SS' barnerikdom, hver mor av godt blod og trengende mødre og deres barn av godt blod". I 1936 hadde Heinrich Himmler bestemt foreningens formål og virksomhet ned i minste detalj. Minst fire barn skulle vokse opp i en SS familie. Grunnen var at "... antallet barn i ens familie ikke er en privatsak men en plikt ovenfor ens etterkommere og vårt folk.". "Hvis på grunn av skjebnemessige ulykkelige forhold i et ekteskap, barn må forlate det, må SS familier ta ansvaret for at rasemessige og biologiske rene barn tas opp i familiene deres, for så å oppdra dem på nasjonalsosialistisk korrekt måte...". I punkt 2 ble foreningens oppgave fastslått:
"Å sørge for at rasemessig og biologiske verdifulle, blivende mødre tas vare på etter nøye undersøkelser av dem selv og fedrenes biologiske opphav, slik at det kan antas at de kan berike vår stand av rasemessig rene barn."

Attest på raserenhet
Hvis en mor kunne bevise at hun ikke hadde noen jødisk eller annen uren bakgrunn kunne hun, etter å ha blitt godkjent av SS-Leger som bekreftet hennes biologiske renhet, søke om å bli tatt opp i et såkallt fødselshjem, som tok ansvar for barnet. En av grunnene til dette var at man ønsket å forhindre abort. I 1943 fantes det ni slike hjem i selve riket og fire til i de okkuperte områdene. De hadde egne folkeregistre for å hemmeligholde fødslene. Lebensborn hjemmene overtok ansvaret for de utenomekteskapelige barnene. Foreningen enten formidlet barn til adopsjon hos SS familier, eller de ble hos mødrene sine eller i hjemmene. I Lebensbornhjemmene ble det omtrent født 11 000 barn. Før 1940 var 50% av utenomekteskapelig bakgrunn, etter 1940, 80%.

Papirer ødelagt
Nesten alle papirene til Lebensborn e.V. ble ødelagt slik at nøyaktige tall er vanskelige å fastsette. Det at det fantes hjem der man produserte barn med verdifullt biologisk arvemateriale er fremdeles ikke bevist gjennom arkivmateriale, kun delvis gjennom vitneutsagn til franske forskere. Det er især usikkerhet med hensyn til hvor mange barn som ble plassert i Lebensbornhjem i de okkuperte områdene. Fra og med 1941 overtok foreningen barn fra de okkuperte områdene, eller rev dem fra foreldrene sine eller overtok barn som hadde blitt satt på gaten av deres foreldre. Disse barna ble plassert i SS familier eller brakt til hjemmene. Barna måtte ha merknader som "reinrassisch" eller de måtte være av godt blod. Heinrich Himmler sa selv i det okkuperte Polen "At alt som er å finne av vårt gode blod skal vi hente til oss, gjennom at vi, om nødvendig, røver barna og oppdrar dem hos oss!"

Tyskerungene
I Norge ble de såkalte tyskertøsene og deres barn tatt hånd om av Lebensborn. Siden dette var barn av nordiske kvinner og tyske soldater, passet de inn i Himmlers forrykte forestillinger om godt blod. Når historien om Lebensborn skal skrives er det historien om forakten for menneskeverdet som skrives. Behandlingen tyskerungene fikk etter krigen og langt ut på 60 tallet viser at denne forakten ikke gikk under i det tredje rikets ragnarokk, tvert i mot levde den videre i beste velgående og det var de svakeste som fikk lide.

Etnisk utrenskning av tatere

Når vi snakker om Hitlertysklands uhyrligheter er det svært lett å glemme at Hitlers raseteorier ikke var spesielle for nazismen. Rasehygieniske ideer stod sterkt i hele Europa og var stuerene i hele det politiske miljøet. I Norge ble tatere sterilisert og internert på rasehygienisk grunnlag helt frem til våre dager.

I 1934 fikk Norge sine steriliseringslover. Loven ga adgang til å sterilisere mennesker på rasehygienisk og sosialt grunnlag.
Rasehygiensik (eugenisk) grunnlag for inngrepet var at: "En sykelig sjelstilstand eller en betydelig legemlig mangel ville bli overført på avkom."
Sosialt grunnlag for sterilisering gjaldt for "Personer som ved eget arbeid ikke var i stand til å "sørge for seg og avkom".

Lavtstående individer
Loven ble vedtatt i stortinget mot bare en stemme og var et resultat av den statlig nedsatte omstreiferkommisjonens arbeid. Kommiteen avgav sin innstilling i 1932. En gruppe leger hadde gjennomført IQ tester på taterbarn i omstreifermisjonens barnehjem og oppsummerte at den gjennomsnittlige IQ var på 78. "Hvilket svarer til intelligensen hos negre, indianere og meksikanere..."
Kommiteen vil derfor varmt anbefale at der snarest mulig blir vedtatt en lov som gir adgang til å ufruktbargjøre lavtstående og mindreverdige individer."

Etnisk rensing
Det var drømmen om en ren, nordisk rase som gjorde at taterne fikk unngjelde. Det at de ikke tilpasset seg storsamfunnets krav gjorde også at de falt igjennom i IQ tester beregnet på mennesker med helt andre begreper og verdier. Dette ble fremholdt som bevis på at tatere var mindreverdige og tilbakestående. Løsningen på "problemet" lå snublende nær: Taterne skulle utryddes som folk. Det ble opprettet særskilte arbeidsanstalter hvor tatere uten videre ble internert. Taterbarn ble tatt fra foreldrene og plassert i barnehjem. Sist men ikke minst gjaldt det å se til at det ikke ble født flere tatere. Operasjonsknivene ble flittig brukt som et instrument for etnisk rensing av det norske samfunnet. Før annen verdenskrig ble det i Norge sterilisert 541 kvinner. 300 av disse ble tvangssterilisert. Under krigen innførte Quisling-regimet sin egen steriliseringslov: "lov av 23. juli 1942 om vern av folkeætten", uten at dette førte til nevnverdig økning i antallet steriliseringer. Her er noen tall som illustrerer hvem som ble sterilisert:
I perioden juni 1934 - 30 november 1954 ble tilsammen 3 709 kvinner og 420 menn sterilisert i Norge. De fleste steriliseringene skjedde etter 1945. Mange av disse var såkalt frivillige steriliseringer. Hvor mye av denne frivilligheten som ble presset på folk, særlig taterkvinner, vet man ikke fortsatt ikke. 76% av de tvangssteriliserte ble karakterisert som lettere åndssvake. 11% var erklært sinnsyke og resten kom inn under kategorien psykopater og epileptikere.

Raselover i mange land
Ikke bare Norge innførte steriliseringslover. Som den siste tids avisoppslag har avslørt ble tusener sterilisert både i Sverige, Finland og Danmark. I perioden 1911-1930 hadde 33 amerikanske stater innført slike lover. Rundt 60 000 mennesker ble i USA sterilisert på rasehygienisk grunnlag i perioden 1911 til 1950. Selv om man i de demokratiske statene i europa ikke drepte folk slik som i nazityskland, var det mange som ikke klarte å legge skjul på sin beundring for det tredje rikes resolutte fremgangsmåte. Den amerikanske psykiateren K. Gauger skrev for eksempel i sin artikkel Psykoterapi og politisk verdenssyn:
"Etter at Adolf Hitler tok over har ordene folk, land, disiplin og ære igjen fått sin biologiske betydning i Tyskland(...)og framfor alt har medisinen i det nye Tyskland fått en politisk betydning som ingen hadde håpet på å tro var mulig. Jeg har tenkt på de store politiske planer med hensyn til befolkning, som er medisinsk begrunnet når det gjelder føreren og hans usedvanlige vekt på rasehygiene og andre spørsmål."
I Norge fortsatte overgrepene mot taterne helt frem til 80 tallet. I mange miljøer eksisterer det fortsatt fordommer og hat mot det reisende folket.
Drømmen om den rene og overlegne rasen drev norske myndigheter til å begå overgrep. Det er den samme drømmen som i dag driver unge mennesker til å brenne asylmottak og å myrde sigøynere i Europa i dag. Samtlige politiske partier og vekslende regjeringer fra 30 tallet og frem til 80 tallet stillte seg bak den etniske rensingen.
Da stortinget i 1996 diskuterte et forslag om å gi taterne oppreisning, kom de aldri frem til noe vedtak. Mange av ofrene for myndighetenes overgrep er fortsatt i live. Hvis stortinget vil, kan det norske samfunnet fortsatt gjøre symbolsk bot for uhyrlige gjerninger.