Exitprosjektet
- Regnskap over en mislykket virksomhet

I den senere tid har Fryshusets Exit-prosjekt i Stockholm vært ute i hardt vær etter at Exit i Motala hoppet av og kom med alvorlige beskyldninger om grov uredelighet i bokføringen og mangel på struktur i hele prosjektet. Ettersom det gjelder Fryshuset, har det ikke uventet kommet motanklager og personangrep mot ledelsen i Motala-prosjektet.

Av Stieg Larsson, Tidsskriftet Expo

Helt siden 80-tallet har Fryshuset hatt symbolverdi som en av samfunnets viktigste satsninger i kampen mot unge nazister, men like lenge som Fryshuset har vært innblandet i antinazistisk virksomhet har det blitt retter sterk kritikk mot virksomheten. Slik kritikk har umiddelbart blitt besvart, ofte i form av personangrep rettet mot kritikerne. I denne sammenhengen har Fryshuset hatt en stor PR-ressurs i form av Anders Carlberg, som både har kontakter blant lokalpolitikerne og som vet hvordan en slipestein skal dras i pressen.

Ikke desto mindre må det før eller siden gjøres opp et regnskap over en virksomhet som har skapt slike oppslag gjennom årene.

Fryshusets nazistvirksomhet begynnte allerede på 80-tallet. Det var en tid da store gjenger av snauskaller samlet seg i Gamla Stan og stelte til bråk. Etterhvert begynte forretningsinnehaverne å klage på at snauskallene forstyrret handelen. Dermed oppstod kravet om at "noe må gjøres" - nøyaktig hva og i hvilke former det skulle gjøres var uklart.

I denne situasjonen dro Anders Carlberg i gang noe som ble kalt for "Snauskalleprosjektet", som i praksis innebar at Fryshuset tilbød et lokale der snauskallene kunne samles. Det hørtes veldig bra ut, og så ut til å være løsningen på problemet med at berusede ungdommer laget bråk i Gamla Stan. Stockholm by tok fatt i ideen og satset penger på prosjektet.

Misforstå meg ikke - ideen med Fryshuset er alldeles utmerket. Det er bra at ungdommer har et senter der de har mulighet for å treffes i og omkring ulike aktiviteter. Det finnes ingen uenighet om det. Imidlertid møtte Snauskalleprosjektet nesten umiddelbart kritikk.

Fryshuset baserte sin snauskallevirksomhet på tanken om at nynazistene bestod av en gruppe mistilpassede og utsatte ungdommer med vanskeligheter i hjemmene og behov for sosiale støttetiltak. I virkeligheten åpnet de dørene for en politisk bevegelse med fastlagte ideologiske verdier og en helt egen dagsorden - noe hverken Fryshuset eller sosialarbeiderne kunne kontrollere eller håndtere.

Fryshuset ble på slutten av 80-tallet helt enkelt hovedkvarteret for Stockholms Unga Nationalsocialister (SUNS). Det var der nazistene samlet seg for å planlegge demonstrasjoner hver 30. november. Det var der terrorgruppen Vitt Ariskt Motstånd (VAM) ble stiftet, og det var her de planla bankran og innbrudd i militære beredskapslagre - Alt sammen på Stockholm bys regning.

I sin streben etter å sysselsette snauskallene arrangerte Fryshuset kurser i overlevelsestrening, forhåndsmønstring hos millitæret, vekterutdannelse og uniformsyrkesutdanning - det vil si at datidens unge nazister skulle utdannes til politi, millitære, toller og kystvakt-yrkene. Riktig ille ble det da prosjektlederne fant ut at de ville gjøre menn av guttene, og sendte dem på sommerleir til marinejegerenheten på Vaxholm. En engelsk politimann som utredet kriminalitet blant snauskaller tok seg til pannen og undret på om svenske myndigheter var riktig kloke.

Kritikken mot Fryshusetlot heller ikke vente på seg. Det fantes mange som mente at det knappest var noen innsiktsfull policy å opprette et hovedkvarter for en politisk bevegelse som ønsket å innlede RAHOWA - "den hellige rasekrigen". Ei heller ble det ansett som særlig gjennomtenkt å gi førsteklasses utdannelse i desktop-publishing til snauskaller som umiddelbart tok fatt på oppgaven med å forvandle den amatørmessige nazifanzinen til fullverdige tidsskrifter med fargetrykk og profesjonell layout. Tidsskriftet Nordland ble resultatet.

Tvangsklippet på Fryshuset
Utenlandske snauskaller trodde ikke på sine egne ører når de fikk vite at hvit makt-konserter ble arrangert i Stockholm i lokaler som tilhørte myndighetene.
Kritikken mot Anders Carlberg og hele Snauskalleprosjektet kulminerte i 1995. En av årsakene var den kriminaliteten som kunne forbindes med virksomheten. En kvinnelig sosialarbeider sa opp etter at en snauskalle forsøkte å strupe henne med en elektrisitetskabel. En innvandrerjente ble snauklippet under tvang på Fryshuset. I årene 94-95 figurerte snauskaller fra Fryshuset i mer enn 100 kriminelle handlinger, som regel mishandlingstilfeller. I august 1994 ble en politiker mishandlet under et besøk i snauskallelokalene. Nyttårsaften 1995 ble en 16-årig snauskalle drept etter en fest i lokalene. I januar ble en fotograf fra TV-4 mishandlet, og i mars ble en medarbeider i Aftonbladet utsatt for svært grov mishandling.

Det er selvfølgelig slik at dersom Stockholm by finansierer en nazistisk organisasjon og ordner med lokaler, så kommer bevegelsen til å vokse. Mellom 1990 og 1995 økte følgelig antallet snauskaller fra drøyt hundre til nærmere tusen, mesteparten i form av 15-årige "babyskins" som ble dyrket fram på Fryshuset.
Det mest fascinerende var likevel hvordan kritikken mot Fryshuset ble møtt. I stedet for å innlede noen form for selvransakelse eller imøtegåelse av saksspørsmål, svarte Anders Carlberg med en lettantennelig fiendtlighet på all form for kritikk.
Da for eksempel tidsskriftet Expo i 1995 kommenterte det upassende i at Stockholm by og kriminalitetsforebyggende myndigheter finansierte nazistisk kriminalitet, repliserte en av de aktive i Snauskalleprosjektet av Expo var "hatets apostler". Tjaha, det er vel muligens et synspunkt, om enn ikke særlig konstruktivt.

I 1995 ble dog kritikken mot Snauskalleprosjektet så massiv at Fryshuset ble tvunget til å legge ned virksomheten. Det skulle gå tre år før den ble gjenopptatt, nå i form av Exit.
Exit stammer fra Norge, der en del forskere har brukt flere år på å skaffe penger fra ulike statlige intitusjoner til formålet. Prosjektet er sterkt kritisert av flere som kjenner de nazistiske miljøene inngående. Noen avhoppere har prosjektet tilsynelatende ikke produsert - de avhopperne Exit skilter med har vært de samme personene hele tiden, og dessuten hoppet de av for egen maskin, før Exit ble dannet.
I Sverige har Exit vokst fram med stor pomp og prakt. Prosjektet har blitt gitt oppmerksomhet av politikere som - av sikkert helt genuine grunner - vil gjøre noe konkret i kampen mot nazismen. Prosjektet blir backet opp av den alltid veltalende Anders Carlberg, og har følgelig fått store summer penger til dispensasjon. En rekke grunnleggende innvendinger kan dog fremføres.

Ta tallene med en klype salt
For det første finnes det gode grunner til å sette spørsmålstegn ved om 190 nazister virkelig har hoppet av gjennom Exits arbeid i Sverige.
Noen dokumentasjon på disse avhoppene har aldri blitt presentert. Vi vet følkgelig ikke om disse eksisterer i virkeligheten eller bare i Fryshusets propaganda.
Det finnes uansett gode grunner til å ta disse tallene med en stor klype salt. Virkeligheten er nemlig den at et stadig antall nazister hopper av fra bevegelsen hvert eneste år. Slik har det alltid vært, og slik kommer det til å forbli. Den eneste forskjellen er at det i de tidligere årene ikke har eksistert noe Exit-prosjekt som har kunnet ta æren for avhopperne. Om man ser på Stiftelsen Expo, så har vi siden starten bistått adskillige avhoppere. Det har vi gjort uten hverken statlige bidrag eller store geberder - det er så og si normalen i antifascistisk virksomhet.

For det andre finnes det grunner til å sette spørsmålstegn ved om disse 190 avhopperne som Exit har påtatt seg æren for, virkelig har vært nazister. Dersom det hadde dreiet seg om nazister i den vanlige oppfatningen av begrepet - det vil si aktivister med i det minste et par års fartstid i bevegelsen, som noenlunde regelmessig har dukket opp på møter, demonstrasjoner og annen virksomhet, burde navnene deres vært kjent i kretser langt utenfor Exit.

Det som er mest trolig er vel snarere at mesteparten av de "nazister" som Exit har håndtert er barn i alderen 15-16 år som muligens har hatt noe kontakt med bevegelsen, og som ikke har hatt noe i mot å komme til Fryshuset for å få surfe gratis på internett.

For det tredje består noen av de skarpeste kritikerne av Exit-prosjektet nettopp av avhoppede nazister. En av dem er Anders Högström, tidligere partileder for Nationalsocialistisk Front i Karlskrona. At Högström har vært nazist er hevet over enhver tvil. Derimot er det nonsens at hans avhopp hadde noe med Exit å gjøre.
Anders Högström hoppet i liket med flertallet av andre nazister av på egen hånd. Han foretok et alvorlig oppgjør over hva han syslet med og hvor hans politiske engasjement hadde ført ham. Den som bistod ham i prosessen var ikke Exit, men Björn Fries, en kommunalråd fra Karlskrona som har viet adskillige år til å bearbeide nazister i hjemkommunen.

Etter at Högström hoppet av ble han i aller høyeste grad interessant som merkenavn for Exit. Imidlertid skulle det ikke drøye lenge før han brøt med dem, med den begrunnelse at virksomheten ikke var seriøs.

Det som er igjen av Fryshusets drøyt 15 år lange kamp mot nazismen er ikke mye. Storsatsningen i begynnelsen av 90-tallet ble en fiasko som styrket oppbyggingen av de nazistiske organisasjonene, og i Exit-prosjektet savner en både fakturaer, kvitteringer og dokumentasjon. Det innbyr knappest til noen troverdighet.
Fra Expos side legger vi oss ikke opp i hvordan Anders Carlberg vil drive Exit. det er ikke vårt bord, for å si det slik. I våre øyne har Exit alltid vært et nonsens-prosjekt uten nevneverdig styring.

Derimot er vi ikke ovverrasket over at Anders Carlberg nok en gang - når Fryshuset har havnet i hardt vær - velger å gå ut i kampanjer for å baktale kritikerne i stedet for å diskutere.

Anita Bjärgvide, som er ansvarlig for Exit i Motala, har levert sterk kritikk mot Fryshusets Exit-prosjekt. Kritikken har pågått over lengre tid. Hun har reagert på luftfakturaer, brist på struktur i virksomheten, mangel på dokumentasjon og på det faktum at en praktikant sa opp stillingen sin etter bare to uker. Grunnen var at hun hadde måttet sitte og høre på hvit makt-musikk i dagesvis.
Anita Bjärgvide har aldri fått noen svar på de spørsmålene hun har stillet til styret, og hennes kritikk har ikke foranlediget noen selvransakelse hos Anders Carlberg. I stedet påstår han at Bjärgvide selv er ansvarlig for kaoset på Fryshuset, og at hun helt enkelt har gjort en slett jobb.

I Expo har vi et helt annet inntrykk. Anita Bjärgvide og Hanna Otterdal i Motala er kvinner med bein i nesen, som vet hvordan nazistiske og rasistiske argumenter skal møtes. I Motala er det orden på fakturaene, og jippofaktoren er nærmest fraværende. Deres arbeid er konkret og resultatrettet. I Motala har Exit gjort storverk for brøkdelen av de pengene som har fungert som flytevester for Exit i Stockholm i flere år. Derfor tar vi heller ikke denne gangen Anders Carlbergs uttalelser særlig på alvor.