Katrine Fangen er ingen hvem som helst. Hun har tidligere skrevet boken "Skinheads i rødt hvitt og blått". Hun har i tillegg forfattet en lang rekke artikler om nazister i Norge og har tatt sin doktorgrad innen samme emne. Den generelle mangel på kunnskap om de nazistiske miljøene har ført til at Fangen av mange er blitt betraktet som en ekspert på nazister, og at hun ofte brukes som foredragsholder. "En bok om nynazister" dokumenterer det mange antirasister hele tiden har hevdet. Fangens ekspertise har klare paraleller til historien om keiserens nye klær.

Da Egil Ulateig utgav sin bok om påståtte likvidasjoner under annen verdenskrig, ble den stemplet som et naziinspirert makkverk. At boken endte sin skjebne som makulatur skyldes at vi i Norge har historikere med stor kunnskap om den annen verdenskrig, og at disse har forstått historikerens plikt til å veilede sin samtid.

En tilsvarende forskerbasert kunnskapsrikdom om dagens nazister finnes ikke. Med unntak av Henrik Lundes grundige rapporter er svært mye av det som har vært skrevet om norske nazister basert på synsing, eller på forskning i andre land, hvor kriminelle gjengmiljøer har vært grunnlag for forskningen. Det finnes med andre ord få som kan ta til motmæle mot den presentasjon Fangen gir av norske hatgrupper.

For den jevne leser er "En bok om nynazister" først og fremst drepende kjedelig lesning. Forfatteren har neppe ment det slik, og hennes skildring av hvor redd hun var under en tur til nazikonsert i Sverige er svært dramatisk nedskrevet. Det som gjør boken til en tristesse er forfatterens endeløse og belærende utlegninger.

Et løsrevet sitat fra en eller annen nazist gir forfatteren mulighet til å skrive side opp og side ned, med utallige henvisninger til sosiologiske og filosofiske verker.

Det som gjør at man ikke faller fullstendig i søvn over Fangens endeløse ordgyteri er en stigende følelse av irritasjon mens man leser. Ett iritasjonsmoment er de utallige feilene. Den regelrette terrorgruppen Combat 18, som i sin tid også stod bak spredningen av store mengder hatmusikk, omtales som skinheads og fotballsupportere. Terje Sjølie og Werner Holms væpnede bankran blir til ran av en bensinstasjon og Hessmarsjen høsten 2000 klarer Fangen å henlegge til 1999, for å nevne noen eksempler.

Det mest irriterende er imidlertid Fangens totale mangel på kildekritikk. Ikke ett sted drøfter hun inngående hvorvidt alle de ledende nazistene hun har snakket med kan ha ført henne på villspor. Vi som har jobbet med disse miljøene i mange år vet at det i disse kretsene eksisterer en felles holdning til hva man sier og ikke sier til forskere og journalister. Denne holdningen er ikke noe man diskuterer seg frem til på konspirative møter, men kommer til uttrykk gjennom ledernes uttalelser til pressen, og gjennom det de skriver i sine egne blader. Dette later til å ha gått Fangen hus forbi, eller hvis hun har tenkt over det må hun ha avfeiet det. Boken ihjeltier ihvertfall muligheten for noe slikt.

Fangen opplyser at mesteparten av boken er basert på et feltarbeide hun utførte under en syvmåneders periode i årene 1993/94. Hun opplyser at hun snakket med utgiverne av de fleste nazistiske bladerne som ble utgitt den gangen, og med ledende personer i de fleste aktive grupperingene. Fangen har foretatt en opptelling av nazister hun har kjennskap til, og konkluderer med at det i denne perioden var snakk om 42 aktive nazister i Norge. Allerede her stusser man. Hvordan har Fangen kommet frem til dette tallet? Mener hun de nazistene hun selv møtte? Eller mener hun de nazistene som kledde seg som skinheads? Bare det daværende Zorn 88 hadde flere medlemmer den gangen Fangen utførte sitt feltstudium. De tallene hun ramser opp virker fullstendig tilfeldige, og er helt klart feilaktige. Det er med andre ord åpenbart at Fangen ikke har hatt nevnverdig innsikt i omfanget av de nazistiske miljøene.

Det er i bokens fortielser man kommer på sporet av at forfatteren har vært alvorlig på villspor. Fangen gjengir enkelte ganger nazistenes påstander ukritisk, til tross for at de er i strid med fakta. Ett slikt eksempel er når Fangen hevder at nazistene ble kastet ut av det såkallte "Aker kulturverksted" fordi eieren skulle ha blitt truet av antirasister. Påstanden er riktignok fremsatt i nazistiske blader, men blir ikke sannere av den grunn. Fakta er at politiet gikk inn i nazireiret på Sandaker etter at nazistene skjøt og kastet bensin mot et lovlig demonstrasjonstog som passerte forbi. Huseieren, som hadde leid ut huset uten å vite at nazister stod bak, ba politiet om å kaste dem ut fra eiendommen. I Fangens verden er denne saken blitt til et eksempel på hvordan nazistene blir mer hatske og får større selvtillit hvis politiet griper inn mot dem. Dette eksemplet har hun ikke bare brukt i boken, men har også føyd det til som mindretallsmerknad i innstillingen fra utvalget som har sett på mulige lovendringer i arbeidet mot rasisme. Her heter det:
"Det er etter min mening viktig at symbolforbudet ikke skal brukes som åpning for en hard konfrontasjonslinje fra politiet i forbindelse med nynazistiske marsjeringer eller konserter.Slike konfrontasjoner lignende det som skjedde i 1995, da politiet stormet nynazistenes hus i Treschowsgate 1 og la samtlige nynazister på bakken i håndjern, bidrar etter min mening til å hardne til miljøet, og gir dem i egne øyne status som martyrer. Begivenheten i 1995 ble fortolket som en seier av nynazistene i etterkant - fordi de fikk store presseoppslag og fordi de mente de fikk vist offentligheten at de var "politisk forfulgte"."

For det første er Fangens premisser feil, med mindre hun mener politiet skal avstå fra inngripen mot alvorlige voldshandlinger. For det annet ville det etter mitt syn være en tanke om forfatteren drøftet nazistenes egen oppfatning av saken i et litt videre perspektiv: Betyr det, hvis nazistene oppsummerer en sak slik eller sånn at det dermed er slik? Kan det tenkes at nazistene også blir ytterligere isolert, at de blir synlige i menigmanns øyne, at ideologien blir lettere å ta avstand fra for folk flest? I dette tilfellet førte som kjent arrestasjonene til at barnevernsmyndigheter, politi, skoler og foreldre fikk øynene opp for at et stort nazimiljø var i ferd med å utvikle seg i Oslo. Samfunnet ble dermed i stand til å iverksette tiltak. Ikke ett sted drøftes dette på noen overbevisende måte, og hvorfor utelater hun det faktum at nazistene skjøt?

Et annet eksempel Fangen bruker er svensk politis aksjon mot en nazistisk konsert den 3. desember 1998. I følge henne var det etter dette at Erik Blücher erklærte krig mot samfunnet. Blüchers uttalelser kom frem på et videoopptak som Monitor offentliggjorde i 1999.

Ritktignok hevder Fangen at konserten fant sted i 1997, og hun nevner ikke at Blüchers uttalelser fant sted sommeren 1998, ett halvt år senere og at Blücher uttalte seg om halt andre ting. I motsetning til Fangen har jeg hørt hele talen. Blücher omtaler ikke den aktuelle konserten med ett ord. Dette er kanskje ikke så merkelig ettersom razziaen var rettet mot Blüchers daværende erkerival, Nordland. Tingene Blücher sier er heller ikke nye. Han har skrevet lignende ting opp gjennom hele nittitallet, uten at Fangen later til å ha fått med seg dette. Det eneste oppsiktsvekkende var at vi denne gangen kunne dokumentere det på video.

At Fangen fortier fakta er en ting. At hun i tillegg videreformidler åpenbart feialaktige opplysninger, som er spredd av nazistene i propagandaøyemed, gjør at man mister enhver tiltro til at hun har forstått noe av hva nazistene holder på med. I følge Fangen driver nazistene våpentrening med hva hun beskriver som maskingevær AG3 og "panservern M73".

Det er neppe noe krav at sosiologer skal ha inngående kjennskap til våpentyper, men vi kan ikke dy oss for å påpeke at M73 faktisk er en støvlemodell og ikke noe panservernvåpen. Hovedpoenget er uansett at denne våpentreningen for lengst er avslørt som en bløff. Noen nazister poserte i 1994 med hylsen til et brukt panservernvaåpen, en defekt AG3 og en pistol som var så gammel at den trolig var farlig for brukeren. Fritt forums redaktør, Michael Knutsen, solgte bildene fra poseringen til NRK og til et mykpornoblad for betydelige summer. Forsvarets overkommando gikk ut i Dagsavisen og avslørte falskneriet.Det ville forøvrig vært en sensasjon om nazistene skulle ha maktet å sette seg i besittelse av panservernvåpen, og det ville umiddelbart ha blitt iverksatt en større etterforskning om slike våpen var savnet. For Fangen er det tydeligvis tilstrekkelig at nazistene skryter av hvor mange våpen de har.

Det er tydeligvis viktig for Fangen å fremføre et budskap. Som vi har sett er imidlertid eksemplene hun bruker for å understreke det fullstendig ubrukelige, basert på feil fakta, feil tidsrom og feil grupperinger. Det er skuffende at offentlige midler går til å finansiere denne typen forskning, hvor forskeren ikke evner å finne frem til korrekte fakta, og deretter baserer sine konklusjoner på sviktende grunnlag. Det er også skuffende at et seriøst forlag som Universitetsforlaget trykker noe slikt.

Fangens kildebruk er mange steder ubegripelig. En av dem hun stadig henviser til, som en troverdig kilde, er Andreas Winsnes. Winsnes skrev i sin tid boken "Terror eller dialog", hos Fangen omtalt som "Terror og dialog?". I boken skildrer han hvordan han i alkoholrus gikk omkring i det nazistiske miljøet med en ladd harpun under frakken. Høydepunktet er Winsnes beskrivelse av hvordan han, sammen med den kjente voldsmannen Johnny Olsen, var i ferd med å stjele en bulldoser i fylla, for å kjøre den gjennom veggen på Blitzhuset. Winsnes drøfter i tillegg i kvasivitenskapelige vendinger hvorvidt terroraksjoner mot det han omtaler som "turbokapitalismen", kan ha sin berettigelse. At Fangen uten å nevne disse fakta omtaler Winsnes skriverier på lik linje med f. eks. Jürgen Habermas eller Zygmunt Baumann er svært talende for den kvalitetskontroll som ligger til grunn for det arbeidet hun har utført.

Det er først nå Fangen nærmer seg konklusjonene i sin bok at det for alvor bærer ut i ingenmannsland. Overskriften "Demonisering eller ansvarliggjøring" sier mye om hvilke to alternativer Fangen ser for seg. Hun er opptatt av at nazistene ikke skal demoniseres, og at de skal tas vare på som ansvarlige samfunnsborgere. På motsatt side av sitt sorthvite spekter setter hun opp Blitzmiljøet, som i boken er de eneste representanter for kategoirien antirasister som omtales. Gjennom sitater fra bladet "Antifascistisk aksjon", som Fangen konsekvent omtaler som "Antifascistisk magasin", forsøker hun å understreke sitt poeng. På en eller annen måte klarer Fangen å gjøre nettop det hun advarer i mot: å demonisere en gruppe. Det er riktignok ikke nazistene, men blitzerene som demoniseres, uten at Fangen lykkes i å forklare hvorfor akkurat denne gruppen skal demoniseres, når nazistene ikke skal det.

Hvor langt hun går i denne demoniseringen kommer tydelig til uttrykk på bokens side 333. Der heter det:
"I et brev til Norges Forskningsetiske kommite for samfunnsvitenskap og humaniora (NESH) stiller blitzerne spørsmål ved om det i det hele tatt er etisk forsvarlig med en feltarbeiderstudie av nynazister."
Fangen unnlater behendig å nevne at bakgrunnen for blitzernes brev var at hun under sitt feltstudium hadde unnlatt å varsle politiet om at nazistene var på vei til Blitzhuset med skytevåpen. Resultatet ble at nazistene kastet brannbomber mot Blitzhuset, og skjøt mot dem som forsøkte å slukke.

Hva Fangen mener om andre antirasister, og de forskjellige strategier som brukes av et bredt spekter av antirasistiske organisasjoner, nei det får vi aldri vite. Fangen har tegnet opp et unyansert verdensbilde der hennes egen vilje til "inkluderende ansvarliggjøring" settes om mot blitzernes "demonisering og utfrysning". Det er konklusjonen på en drepende kjedelig bok på 365 sider.

Egil Ulateigs bok om likvidasjoner ble heldigvis makulert, ikke fordi Ulateig hadde feil meninger, men fordi de fakta han fremla viste seg å være feilaktige. Jeg tror imidlertid ikke at så blir tilfelle med Katrine Fangens bok. Kunnskapsvakumet er desverre for stort.

---

Forfatter: Katrine Fangen:
Tittel:       En bok om nynazister
Utgiver:   Universitetsforlaget
Pris:        298 kr.
365 sider

Publisert 22.06.01