Homofile KZ fanger:
Diskrimineringen fortsetter
-Homofile er fortsatt ikke anerkjent som forfulgte under Hitler regimet.

15. mai 1897 ble den vitenskaplige og humanitære kommite grunnlagt i Berlin. Gjennom oppstarten av denne kommiteen, som ble grunnlagt av Magnus Hirschfeld, ble den første verdensomspennende organisasjonen for homoseksuelle dannet. I løpet av de glade 20 årene talte organisasjonen allerede 40 000 medlemmer. I 1932 ble paragrafen som kriminaliserte homoseksualitet, § 175 i den tyske straffeloven, opphevet av riksdagen. Men gjennom Hitlers maktovertagelse og oppløsningen av riksdagen, trådte aldri lovendringen i kraft. I stedenfor ble paragraf 175 skjerpet i 1935. Hirschfelds seksualvitenskaplige institutt ble plyndret og skriftene havnet på bokbålene. Hirschfeld gikk i eksil hvor han døde samme år. Mange andre aktivister fikk innkalling til forhør, for så å bli deportert til konsentrasjonsleire. Som bærere av den rosa trekanten havnet de nederst i fangehierarkiet hvor de ofte kun overlevde noen få uker.

Taushet etter krigen
Siden det ble snakket lite om homsenes skjebne etter krigen, ble det nesten ikke forsket på temaet, og frem til i dag er det ingen nøyaktige anslag på hvor mange fanger de var, og på deres spesielle lidelsesvei. Anslagsvis regner man med at antall KZ-fanger etter §175, var et sted mellom 50 og 100 tusen.

Forsking i konsentrasjonsleiren Sachsenhausens arkiver viste at mange av fangene med rosa trekant ofte havnet i det såkalte klinkerwerk hvor, på grunn av ekstremt harde arbeidsforhold, overlevelsestiden kun var tre måneder. Fra og med sommeren 1942 er det blitt funnet dokumentasjon på målrettede drap på fanger med rosa trekant.

Diskrimineringen fortsatte
Etter 1945 fortsatte diskrimineringen av homofile, noe som fikk ofrene til å tie om sin skjebne. Først i 1969 ble nasjonalsosialistenes skjerpede utgave av §175 myket opp i Forbundsrepublikken. En fullstendig opphevelse lot vente på seg helt frem til 1993. Dommene mot de homofile ble imidlertid aldri opphevet.

Den første - og på lang tid den eneste - offerskildringen kom ut i 1972. Kun få år etter den første lovendringen. Boken ble utgitt av en mann som brukte pseudonymet Hans Heger. I boken #Mennene med den rosa trekant", forteller Heger at det ikke var snakk omm noen befrielse for homsene etter 1945. Han fikk ikke gjenoppta sitt medisinstudium. Søknaden om godtgjørelse for hans årelange KZ fangenskap, ble avslått med den begrunnelsen at det ikke forelå noen spesiell nasjonalsosialistisk urett! Han fant etter lang tid en jobb som butikkansatt, men fordi han både blant arbeidskolleger og naboer var stigmatisert som "soper" og ettersom han allerede var usikker og menneskesky, kunne han aldri bygge opp et nytt sosialt nettverk.

Få fikk erstatning
Karl B. Fra Bremen overlevde seks år i Neuengamme og Auschwitz, fordi han i hemmelighet byttet ut sin rosa trekant med en rød (Som var for politiske fanger). Han opplevde hjemmlandet sitt etter 1945 som fremmedgjort og isolert. I ti år var han arbeidsløs. For å skjule at han var homofil giftet han seg. Da det i slutten av 50 årene var innbrudd hjemme hos ham, påberopte gjerningsmennene seg at Karl hadde lagt an på dem seksuelt. Karl ble innkallt til forhør og ble forevist rullebladet sitt fra hitlertiden. Han ble etterforsket som vaneforbryter. Først høsten 1988, da han leste en pressemelding der en særordning om godtgjørelse for glemte ofre i delstaten Bremen ble bekjentgjort, henvendte han seg seg til Homsesenteret og brøt den årelange tusheten. Han mottok en engangsgodtgjørelse på 5 000 D. Mark, Dvs. 23 000 Kr. Med det hadde han et tvilsomt hell, siden han levde i en delstat som var mer liberalt innstillt enn mange andre. Han er dermed allikevel ikke likestillt med de anerkjent forfulgte under naziregimet, siden de lovmessig har krav på en månedtlig godtgjørelse.

Generell oppreisning påkrevet
Selv om § 175 ble avskaffet i DDR , tiet de overlevende allikevel. Først etter at muren fallt klarte journalisten Maxi Wartensteiner å vinne tillit hos en tidligere fange, som fortalte lidelseshistorien sin som homofil i DDR, i boken "Hjemkomst uønsket". I 1996 ble det avholdt en internasjonal fagkongress om den tilbakeholdte godtgjørelsen for homofile ofre. I slutterklæringen fra kongressen het det at ved siden av individuell godtgjørelse for de få overlevende, var det nødvendig med en generell oppreisning for alle homofile.

Artikkelen er hentet fra det tyske tidsskriftet Zeichen.


Andre artikler