Kommentar:
Når hatet dreper

Av Monitorredaksjonen

Benjamin Hermansen er myrdet - rått, hensynsløst og meningsløst. Politiet er sikre på at gjerningspersonene er å finne i miljøet rundt Bootboys. Hele Norge er i sjokk over det som høyst sannsynlig er et rasistisk motivert drap. Vi vil ha reaksjoner, vi vil ha tiltak og vi vil ha en slutt på nazivolden. Så langt er alt vel, det er nå det blir vanskelig, det er nå det er viktig å holde hodet kaldt og hjertet varmt. Vi har ikke råd til at det demokratiske samfunn i selvforsvar blir mindre demokratisk.

Monitors primære oppgave er å beskrive de nazistiske miljøene, å sørge for at de ikke skal kunne vokse frem i mørke, å holde dem i søkelyset, uten å gi dem en plass i rampelyset. Hva som skal skje, og hvordan det skal skje har vi overlatt til politiet, aktivistene, forskerne, sosialarbeiderne, politikerne og domstolene.

Flere av de siktede i denne drapssaken er siktet for å ha knivstukket en afrikansk mann i Oslo i begynnelsen av desember. Flertallet av dem er domfelt i forbindelse med aktiviteter i det nazistiske miljøet. Alle som kjenner miljøet har sett at volden har blitt grovere og mer omfattende. Ved inngangen til det nye året skrev en av Monitors medarbeidere i en kommentar i Fedrelandsvennen:
”Ser man på rullebladet til flere av de involverte er det liten tvil om at de har både evnen og viljen til å gjøre andre mennesker alvorlig vondt. Får de fortsette er det et tidsspørsmål før noen ligger død på gaten med en kniv i kroppen.”

Når vi leser dette i dag er det med en grufull følelse av å ikke ha banket i bordet mens vi skrev. Det gikk knapt en måned før drapet var et faktum.

Kunne drapet vært unngått?
Vi er redd for at svaret på dette spørsmålet kan være ja. Mer aktiv bruk av varetektsfengsling, hurtigere pådømmelse av alvorlige voldsforbrytelser, og ikke minst rask avsoning av pådømte forhold, ville kunne holdt flere av de som muligens er innvolvert borte fra gaten. Slike tiltak ville også ha bidratt til å bryte opp miljøet. Ikke minst ville en mer resolutt opptreden ha sendt et signal til yngre, potensielle rekrutter om at deltakelse i aktivitetene til disse miljøene får konsekvenser.

Volden – propagandaens konsekvens
I kjølvannet av slike tragedier kommer de rituelle ropene om mer handling, strengere straffer, strengere lovverk. En av våre stortingsrepresentanter sier på den ene siden at politiet bare må be om de lovene de trenger, på den andre siden sier hun at folk må få ytre seg som de vil. Vår kulturminister vil ta opp muligheten for et forbud mot nazistiske organisasjoner.

Monitor mener vi har de lovene vi trenger, og at de eksisterende strafferammer er tilstrekkelige. En av de lovene som er svært viktige i denne sammenhengen er straffelovens § 135 A, den såkalte rasismeparagrafen. For det først vil en aktiv bruk av denne loven bidra til å begrense den hatefulle propagandaen som særlig via Internett blir brukt til å mobilisere til- og rettferdiggjøre den vanvittige voldsbruken i de nazistiske miljøene. For det andre vil det være et sterkt signal til sorte landsmenn om at ”vi” aldeles ikke vil tåle hets og trakkassering av våre venner, naboer og arbeidskolleger. Det er kanskje lett for hvite stortingsrepresentanter å hevde at ”vi” må tåle avskyelige ytringer. Langt verre er det når man faktisk er den som må tåle hetsen, og vite at de som står bak faktisk er villige til å ty til kniven, pistolen eller brannbomben for å oppnå sitt mål om et hvitt Norge. At nazistene skulle bli mindre voldelige om de bare får spre sin propaganda ustraffet, er heller ikke noe holdbart argument. Gang på gang har vi sett at de som står for de mest hatefulle ytringene er de samme som begår de mest rabiate voldshandlingene. Ytringene er med andre ord med på å legitimere, tilskynde og forsterke volden.

Er organisasjonsforbud veien å gå?
Vi registrerer at landets kulturminister vil reise diskusjon i regjeringen om et mulig forbud mot nazistiske organisasjoner. Etter vårt syn er et slik forslag reaksjonært, farlig og antidemokratisk. Vi har et lovverk som bygger på prinsippet om at man skal straffes for det man sier og gjør, ikke det man er , eller det man har av fordervet tankegods oppe i sitt eget hode. Slik vil vi at det skal fortsette å være. Å forandre på dette er etter vårt syn en uthuling av viktige demokratiske prinsipper. Nordmenn har dødd i kampen for organisasjonsretten. Selv om et forbud mot nazistiske grupper isolert sett kan fortone seg forlokkende, tror vi at å åpne for et slik prinsipp i en gitt situasjon kan være farlig. Hvem blir de neste man da ønsker å forby?

Vi tror aldri man helt kan få bukt med den typen hatefulle grupperinger det her er tale om. Samtidig vet vi at samfunent har de nødvendige lovhjemler og tiltak til å holde dem nede og til å gripe inn mot aktivitetene. Det har tidligere, både i Oslo og Kristiansand vært brukt millionbeløp på både forskning og tiltak rettet mot nazistiske miljøer. Vi tror at en fordomsfri gjennomgang av disse tiltakene vil kunne si oss noe mer om hva som virker, hva som har vært sløsing med offentlige midler og hva som har vært mediekåte synseres rumling med tomme tønner. Dette, sammen med en gjennomgang av hvordan man bruker det eksisterende lovverket, tror vi vil bringe oss et langt stykke på vei.

Vi skylder den drepte Benjamin Hermansen, og de som lever i frykt for nazistisk vold, å gå grundig til verks i letingen etter effektive metoder. Lettvinte og populistiske utspill som uthuler demokratiet er ikke veien å gå.