Werner Händler ble født i Bismarckhütte i Øvre Schlesien, som ble en del av Polen etter Versaille traktaten. Familien hans flyttet til den da tyske, men også nå polske fjellbyen Hirschberg hvor hans far eide det Werner kaller “alle gutters drøm” - en leketøybutikk. Werner, som vokste opp i en observant men liberal jødisk familie, gikk på den lokale skolen og ble en ivrig skiløper. Hans barndom var lykkelig, som for andre barn i Tyskland. Nazistenes maktovertakelse i januar 1933, når Werner var 13 år gammel, forandret det.

Av Graeme Atkinson

Werner forteller: “Det første sjokkerende beviset på hva nazistisk terror virkelig betydde var den såkalte Lange knivers Natt den 30. juni 1934. Da beordret Hitler likvideringen av nesten ett tusen ledere av de nazistiske SA brunskjortene. Dette hendelsen beviste at lov og orden ikke lengre eksisterte i Tyskland”. Etter Werners mening, var SA stormtroppene ofre for sin egen naivitet og godtroenhet når de trodde på Hitlers propaganda om en “Tysk sosialisme”. De trodde at de skulle nyte godt av Nazistenes “nasjonale revolusjon”. “De slukte propagandaen til Det Nasjonalsosialistiske Tyske Arbeiderparti. Hvert ord i navnet er en løgn!”.

Nazistenes voldelige antisemittisme hadde vært sporadisk fram til tidspunktet da den lille jødiske befolkningen i Hirschberg fikk smake hva som skulle komme. Werner husker tilbake: Den kvelden ble fem jødiske menn arrestert og så satt fri. De ble skutt Under fluktforsøk - “auf der Flucht verschochen.”

- Min far var ansvarlig på den jødiske gravplassen, og han hentet likene, vasket dem og begravde dem. Han advarte meg: “Disse menneskene går over lik”.

- Min andre direkte opplevelse av deres terror skjedde fire år senere, den 9. november 1938 når nazistene organiserte massive pogromer hvor synagoger over hele Tyskland ble satt i brann og tusenvis av jøder ble samlet sammen. Dette skjedde som hevn for snikmordet på en tysk diplomat i Paris. Denne pogromen ble beordret og organisert fra begynnelse til slutt av myndighetene og nazipartiet”, sier Werner. “ I Richtenberg ble ikke synagogen påtent, fordi den da ville sette tilliggende bygninger i brann. Ikke desto mindre ble den fullstendig ødelagt.”

Pogromen fikk ikke aktiv støtte av de lokale innbyggerne. “Faktisk”, sier Werner, “ så var jeg aldri personlig redd. Jeg syklet gjennom byen, og de eneste folkene jeg så var nazister. Byen var stille. Det var ingen angrep på folk, og butikkene son var eid av jøder ble ikke angrepet fordi de, i likhet med min fars, var blitt gjort “ariske” med tvang.” Den skrekkelige sannheten om nattens hendelser ble først kjent noen dager senere når nyhetene om hva som hadde skjedd i de store byene nådde Hirschberg. Arrestasjoner fant også sted i Hirschberg. Politiet hentet Werners far og førte ham bort, i det de fulgte ordren om at alle menn mellom 18 og 60 år skulle hentes og sendes til konsentrasjonsleire. Werner, som akkurat var passert 18, unnslapp den første bølgen med arrestasjonen men ble plukket opp senere.

- De lokale politifolkene glemte meg med vilje, men fikk senere spesialordre om å arrestere meg og hentet meg tre dager senere. Werner ble for en kort stund gjenforent med sin far i Liegnitz, og ble derfra transportert til Sachsenhausen: “At steder som dette og Dachau og Buchenwald eksisterte var vel kjent”. I Sachsenhausen ankom togene om natten og ble brutalt tømt. De nazistiske vaktene slo fangene, noe det prøysiske politiet hadde avstått fra under reisen dit. Fangene ble tvunget til å løpe gjennom leirportene til samlingsplassen.

Ute i den bitende kulden fikk Werner og hans far tildelt sine numre. “Hodene våre ble barbert”, forklarer Werner, “min far fikk nummer 12821 og jeg fikk nummer 12909. I begynnelsen jobbet jeg på mursteinsfabrikken der de laget murstein til den fremtidige tyske seiersstaden Germania, men de visste ikke hva de skulle gjøre med oss. Åtte tusen fanger hadde nylig ankommet, og alt var kaotisk. Jeg endte opp med å spa sand fra et sted til et annet, og tilbake igjen”. Snart ble Werner overført til en gruppe som arbeidet utenfor leiren.

- Her ble jeg satt sammen med en gruppe erfarne politiske fanger, kommunister, fagforeningsfolk og sosialdemokrater, som lærte meg hvordan alt var et spørsmål om liv eller død.” Werner insisterer på at inntil Reichspogrommnacht, så var flertallet av jødene ikke klar over farene som lurte. “Men de lærte”, sier han, “for i ettertiden er det lett å se at nazistenes politikk overfor jødene fulgte det den kjente tyske historikeren Dr. Kurt Ptzold karakteriserte som de tre fasene: Verfolgung, Vertreibung, Vernichtung - Forfølgelse, Fordriving og utryddelse”.

Werner var en fange i tiden med forfølgelse og fordriving. Heldigvis var det fremdeles muligheter for flukt. Han ble løslatt i 1938 etter at hans mor reiste til Gestapo i Hirschberg og viste dem billetter til Panama. “Ved løslatelsen måtte jeg signere et dokument som sa at jeg aldri skulle fortelle om hva jeg hadde sett i leiren, og at jeg skulle forlate Tyskland. Jeg ville skrevet under på hva som helst for å slippe ut.” Nå forstod Werner klart hva fascisme egentlig betød. Han hadde hatt ypperlige læremestre under sitt arbeid utenfor leiren,” Folk som tidligere parlamentsmedlem for kommunistene og offiser fra første verdenskrig, herr Müller, som forklarte meg hvordan de internasjonale kreftene hadde bøyet etter for nazistene og stått på sidelinjen mens Hitler befestet sitt diktatur”.

- Disse mennene, forteller Werner, “gav meg to viktige råd. For det første “Finn og hold deg til folk som oss”, noe jeg gjorde. For det andre “Fortell alle, hvor du enn går, at vi går mot en krig”. Den 13. april 1939, på fergen til England, uttalte Werner sitt første engelske ord: “War”. Mannskapene på båten var mistroiske, og fremdeles under innflytelse av Chamberlains “Fred i vår tid” politikk. Når han oppsummerer sitt korte opphold i konsentrasjonsleiren, legger han vekt på hvor heldig han var. “Det var et organisert terrorsystem, et regime av tortur og død. Den 14 november 1938 ble faren til min framtidige kone, Leopold Simon, klubbet i hjel i Buchenwald fordi han som en forhenværende tysk offiser ikke ville bli behandlet på denne måten.

Han forstod ikke, eller ville ikke forstå, hva et nazistisk system var. De sendte asken til hans enke, og forlangte 56 Reichsmark for begravelsen.” Werner sier at før krigen ble fangene skutt, klubbet i hjel eller hengt, men ikke systematisk sultet i hjel eller gasset. “Treblinka, Maidanek, Auschwitz- alt dette kom senere- og med dem det industrialiserte mordet på millioner”. Werners eldre bror og søster slapp unna Holocaust ved å dra til Uruguay. “Generelt sett derimot, kunne jødene forlate landet, men ikke komme inn noe sted”.

Werner kom til England. For hans foreldre var flukt tragisk nok umulig. De ble tatt til Auschwitz og myrdet der. “I 1948 fikk jeg anledning til å dra til Polen og endelig finne ut hva som hadde skjedd med dem”. Utrolig nok, til tross for å være en forfulgt tysk jøde, en “asylsøker på flukt fra nazistisk undertrykkelse”, ble Werner internert i 1940 i Kitchener leiren i Ramsgate av britiske myndigheter. “Interneringen gikk greit, og vi ble senere transportert til Canada hvor jeg jobbet med å lage vindusrammer.” Under krigen prøvde Werner å verve seg i den engelske hæren, men ble nektet, - “Kanskje fordi de mente at jeg var for radikal, for venstreorientert”, så han returnerte i stedet til England for å hjelpe til som krigsarbeider.

Han er svært stolt over sitt medlemsskap i sin første fagforening, “The Amalgamated Society of Woodworkers” (ASW). Når han i 1945 gav til kjenne at han hadde til hensikt å dra tilbake til Tyskland, holdt hans fagforeningskamerater en innsamling til hans hjemreise. De oppfordret ham til å “Dra dit og kjempe for å sikre at disse fascist-djevlene aldri løftet på hodene deres igjen.”

Da han returnerte til det krigsherjede Tyskland ble Werner radiojournalist. Han var opplært av engelskmennene og jobbet først i Hamburg og senere i Berlin. Den kalde krigen begynte og Werner ble avløst, men da det nylig stiftede Bundesrepublik Deutscland etablerte sin radiostasjon “Radio Berlin International”, begynte han der og jobbet utenlands som sports- og nyhetskorrespondent i Roma. Han jobbet også i Vest-Tyskland under innføringen av Willy Brandts ostpolitik. Han nølte aldri med å reise tilbake til Tyskland. “ Det var min kulturelle bakgrunn. Jøder hadde bodd der i over to tusen år. Hvorfor skulle jeg ikke være en jøde og en tysker? Jeg håpet også, hvor lite håpet enn var, at mine foreldre skulle være i live.”

Werner har forblitt svært stolt over sin jødiske opprinnelse og sin kamp for antifascistiske og kommunistiske prinsipper. Da han pensjonerte seg fra radiojournalistikken, fortsatte han kampen. I dag kjemper Werner fremdeles for interessene til overlevende fra Sachsenhausen som generalsekretær for den internasjonale Sachsenhausenkommiteen. Han peker i så måte på at hundrevis av tidligere fanger lever i hjerteskjærende fattigdom, spesielt i Ukraina, uten å ha fått så mye som en pfennig i erstatning for prøvelsene de måtte gjennomgå.

I dag er Werner en robust og humørfylt 78-åring som bor i en koselig leilighet i Øst-Berlin med sin kone. Werner, som “hater tittelen generalsekretær fordi jeg ikke liker generaler”, er også svært oppmerksom på gjenopplivelsen av fascismen i Tyskland i dag. “Men”, advarer han, “faren er ikke så mye de skallede bøllene med deres balltrær. Faren i Tyskland i dag kommer fra midt i samfunnet, fra de som nesten har avskaffet asylrettighetene som tillot meg å flykte til England og overleve, noe jeg alltid vil være takknemlig for. Det er myndighetene, ikke nazistene, som har fjernet denne retten, og som i økende grad beskylder utlendinger og alt fremmed for sykdommene i samfunnet”.

Og antisemittisme i Tyskland i dag? “Den vokser og er en fare, men inntil nå har det vært utlendinger som har vært målgruppen for hatet. Vi må alle kjempe med nebb og klør mot disse hendelsene, og det vil jeg gjøre så lenge helsa holder”, sverger han. De som har hatt privilegiet av å møte Werner og nytt godt av hans gjestfrihet, kjenner også sannheten i dette løftet.