Frankrike:
Høyre lefler med Le Pen

Etter å ha oppnådd 15% av stemmene i den andre runden av det franske parlamentsvalget i juni er Le Pens fascistiske Front National nå frankrikes tredje største parti, etter det regjerende sosialist partiet og det konservative oposisjonspartiet Ressemblement pour la République (RPR). Den endelige valgstatistikken viser at at Fronten fikk flere stemmer enn RPR`s konservative rival og allierte, Union pour la Democrati Francaise (UDF), en stor allianse av ultraliberale og kristelig demokrater som opnådde 14,5% av stemmene i andre valgomgang. RPR, som er president Jaques Chirac`s parti, ligger bare to prosent foran Front National.

Noen politiske kommentatorer har hevdet at venstresiden bare vant valget fordi Front National deltok i annen valgomgang i ikke mindre enn 76 valgkretser. Av disse vant venstresiden 40 og satte den tradisjonelle høyresiden i en kritisk situasjon. Front National har blitt en enorm møllesten rundt halsen på de demokratiske høyrepartiene, i det de hindrer dem i å komme til makten og tvinger dem til å overveie mulighetene for en eller annen type opportunistisk partnerskap, selvom det måtte være uoffisielt, med fascistene.

Tar til orde for samarbeid
Selvom ideen om en felles front med Front National har blitt offentlig avvist av lederne for RPR/UDF oppositionen, er noen skikkelser i disse partiene mere villige til å stikke ut en slik kurs. De høyrepolitikerne som i fremtiden er troende til å samarbeide med Le Pens Front National kan deles i to adskillte grupper:

Takknemlighetsgjeld
For det første en liten gruppe parlamentsmedlemmer som ble gjenstand for redningsaksjoner fra Front National, der Le Pen rett før annen valgomgang la fram en liste over kandidater fra de tradisjonelle høyrepartiene som Front Nationals velgere kunne og skulle stemme på. Disse kandidatene hadde i forskjellig grad tatt til orde for å avvise Maastricht avtalen eller hadde støttet Front Nationals ideer om national preference, Le Pens oppskrift på rasemessig adskillelse i Frankrike. Alt i alt var det syv slike kandidater fire fra RPR og tre fra UDF. Seks av disse ble gjenvalgt takket være Front Nationals vennlige hjelp. Det er grunn til å anta at disse traditionelle høyrepolitikerne som sitter med en stor takknemlighetsgjeld til fascistene vil begynne å finne mange gode grunner til å samarbeide med Front National.

Ikke ekstremister
Det finnes også en annen gruppe som i økende grad leker med tanken om å gjøre felles sak med Front National. Mange prominente personer tilhører denne kategorien: tidligere sikkerhetsminister Robert Pandraud, tidligere justitsminister Alain Peyrefitte og lederskribenten i den høyreorienterte dagsavisen "Figaro", Alain Griotteray. Straks etter høyresidens valgnederlag viste Figaro, en avis som har Front Nationals tillit, til behovet for enhet mellom det tradisjonelle og det ekstreme høyre. Griotteray skrev en kommentar i avisens ukesbilag, Figaro-magazine og lovpriste tanken om at høyresiden og Front National gjensidig skulle trekke sine kandidater til fordel for hverandre. Griotteray sa videre at Front National for ham ikke var noe ekstremist parti og, med 15% av stemmene, ihvertfall ikke noe høyreekstremistisk parti.

Lunsj med Le Pen
I mellomtiden spiste eks-sikkerhets minister Pandraud, som sitter som parlamentsmedlem for en valgkrets i Parisområdet lunsj med Le Pen i slutten av juli. Pandraud var ganske taus om hva som ble diskutert men at han ville foretrekke en noe mer proporsjonal representasjon i valgsystemet. Senere la han til at han ville foretrekke å diskutere med de vanlige medlemmene i Front National fremfor lederen. Det må legges til at Pandraud beholdt sete i nasjonalforsamlingen med hjelp fra Front National som uansett står ham politisk svært nær. På kongressen til Movement initiative et liberté, en av RPR`s allierte, erklærte Pandaud at frankrike i løpet av de siste fjorten årene har blitt en rasemessig kulturell og religiøs smeltetigel hvor franskemenenne, ribbet for identitet, ikke lenger føler seg hjemme. Peyrefitte er en anne høyreorientert konservativ som for lengst har stillt seg positiv til en pakt mellom RPR/UDF og Front National og som i Le Monde i 17.juli gjorde det klart at den største hindringen for dette er Le Pen selv. Peyrefitte skrev: Så lenge herr Le Pen forblir leder i Front National er ingen allianse med det parlamentariske høyre akseptabel, hverken for oss eller for ham.

Italiensk forbillede
Innenfor Front National er faktisk en høyreallianse mye diskutert men bare Maigret og hans allierte er for det. Dette er grunnen til at Yvan Blot, Maigret`s nestkommaderende og tidliger RPR medlem, har dyrket sine kontakter med parlamentsmedlemmene fra det tradisjonelle høyre og skrevet et åpent brev til lederne av RPR. Eksempelet for dem alle er forvandlingsoperasjonen som ble gjennomført av de italienske fascistene i Alleanza Nazionale, som etter å ha pusset opp den politiske fasaden var i stand til å delta i kampen for politisk makt.

At Le Pen og hans nærmeste våpendragere er den største hindringen for enslik utvikling er sannsynligvis riktig. De er utelukkende interesert i total overhøyhet for Front National på høyresiden. Mye tyder på man ved å dempe de mest rabiate yttringene vil kunne bli stuerene nok til å delta i en samlet høyrefront.