Holocaustfornektelse

Holocaustfonektelse er den mest ekstreme formen for såkalt revisjonisme. Den dreier seg i korthet om å benekte at Hitler-Tyskland gjennomførte en systematisk, byråkratisk og industrielt massemord på rundt 6 millioner jøder under annen verdenskrig. Revisjonister har helt siden krigen tok slutt forsøkt å stille spørsmål ved omfanget av folkemordet på jødene, men i flere tiår utgjorde de ikke noe mer enn et randfenomen i vestlige samfunn. Det er først i løpet av de siste 10-15 årene at Holocaustfornektelse er blitt et utbredt fenomen.

Dette kan skyldes mange faktorer, men to som helt sikkert har stor betydning er høyreradikale grupperingers søken etter legitimitet og utviklingen av nye medier, særlig Internett. Benektelsen av den systematiske jødeutryddelsen er en nødvendig forutsetning for at høyreradikale partier igjen skal kunne utvikle en masseappell. Medieutviklingen har, på sin side, åpnet opp nye muligheter for å spre historieforfalskninger utenfor redaksjonell eller faglig kontroll.

Omfanget av folkemordet
Argumentene kommer i flere former. En av de tidligste stilte ganske enkelt spørsmål ved omfanget av folkemordet. Did Six Million Really Die? het et av de første revisjonistiske arbeidene som fikk omtale i medier som selv ikke ville publisert slikt stoff. Andre argumenter er av en mer politisk karakter og utgjør ofte et forsøk på relativisering av kommunismens og nazismens forbrytelser. Disse benekter ikke at det skjedde et systematisk folkemord, men søker snarere å stille det i skyggen for de kommunistiske forbrytelsene.

En ekstrem variant av denne relativiseringen ble fremmet av den tyske historikeren Ernst Nolte på midten av 1980-tallet. Han hevdet at nazismens jødeutryddelse var et svar på bolsjevikenes statsterror, at det fantes en kausal sammenheng mellom de to. Disse påstandene utløste den såkalte historikerstriden i Tyskland. Påstanden om at folkemordet ikke fant sted eller ikke var i nærheten av å ha det omfanget og den systematikken som historikerne har fastslått, er forholdsvis ny. Eller rettere sagt: Det nye er at slike argumenter kan få omtale i massemediene, og at de har funnet nye medier som kan formidle dem til et massepublikum.

Kjernen i Holocaustfornektelse er påstanden om at det ikke forekom massedrap i gasskamre på jøder og andre i de nazistiske dødsleirene i det okkuperte Polen. Ved å benekte gasskamrenes eksistens - eller omfanget av deres bruk - stiller man samtidig spørsmål ved det systematiske, industrielle aspektet ved jødeutryddelsen. Det er det planlagte, byråkratiske og industrielle forsøket på å utrydde et helt folk som utgjør det historisk unike ved nazismens folkemord. Dermed blir det lettere å relativisere forfølgelsen av jødene ved å henvise til massedeportasjoner, tvangsarbeid og konsentrasjonsleire under kommunismen.

Benekter systematisk folkemord
Enkelte Holocaustfornektere er villige til å akseptere at det skjedde massehenrettelser av jøder i Polen, Hviterussland, Ukraina og det øvrige Sovjetunionen, mens de samtidig benekter at det skjedde et systematisk folkemord i døds- og konsentrasjonsleirene. Det første skyldes angivelig «krigens kaos» og er i moralsk forstand ikke forskjellig fra den lidelsen som rammer enhver sivilbefolkning i krig. Når historikerne etter beste evne har fastslått av rundt halvparten av de 6 millioner jødiske ofrene ble myrdet i dødsleirene, og at resten ble massakrert av SS’ Einsatzgruppen og andre på østfronten, betyr det å fornekte gasskamrenes eksistens at man samtidig fornekter det systematiske mordet på rundt tre millioner mennesker. Samtidig forsøker gjerne Holocaustfornektere å redusere antallet som døde av andre årsaker i leirene eller ble skutt i Øst-Europa. Det viktigste er i alle fall å svekke inntrykket av en systematisk folkemordspolitikk.

Hvor mange ble gasset?
En særlig primitiv variant av denne argumentasjonen er forsøket på å vise at det ikke ville være teknisk mulig å drepe seks millioner mennesker med gass, gitt antall gasskamre og den tiden som sto til rådighet. Bevisføringen kan virke tilforlatelig og overprøvbar, men poenget er at ingen har påstått at alle seks millioner ofre ble gasset i hjel. Motbeviset føres overfor en påstand som ikke har vært fremmet fra sakkyndig hold. Det er svært viktig at man ikke lar Holocaust-nektelse skjule seg under dekke av det uklare begrepet revisjonisme.

Når det gjelder gasskamrenes eksistens og antallet ofre for dem og for andre drapsmetoder, står vi overfor historiske kjensgjerninger som er dokumentert av et overveldende materiale. Ny kildegranskning vil kunne modifisere tallene, men aldri endre omfanget eller karakteren av forbrytelsen. Holocaustfornektere er ikke interessert i å finne frem til et mest mulig nøyaktig bilde av hva som faktisk skjedde (noe begrepet revisjonisme kunne tyde på). De er kun ute etter å utslette de historiske faktaene som til sammen danner vårt bilde av det nazistiske folkemordet på jødene.

Forfatteren arbeider ved Institutt for Forsvarsstudier og er redaktør for Internettprosjektet «Historie, revisjonisme og folkemord»



				Holocaustfornektelse Holocaustfonektelse er den mest ekstreme formen for såkalt revisjonisme. Den dreier seg i korthet om å benekte at Hitler-Tyskland gjennomførte en systematisk, byråkratisk og industrielt massemord på rundt 6 millioner jøder under annen verdenskrig. Revisjonister har helt siden krigen tok slutt forsøkt å stille spørsmål ved omfanget av folkemordet på jødene, men i flere tiår utgjorde de ikke noe mer enn et randfenomen i vestlige samfunn. Det er først i løpet av de siste 10-15 årene at Holocaustfornektelse er blitt et utbredt fenomen. Av Rolf Hobson Dette kan skyldes mange faktorer, men to som helt sikkert har stor betydning er høyreradikale grupperingers søken etter legitimitet og utviklingen av nye medier, særlig Internett. Benektelsen av den systematiske jødeutryddelsen er en nødvendig forutsetning for at høyreradikale partier igjen skal kunne utvikle en masseappell. Medieutviklingen har, på sin side, åpnet opp nye muligheter for å spre historieforfalskninger utenfor redaksjonell eller faglig kontroll. Omfanget av folkemordet Argumentene kommer i flere former. En av de tidligste stilte ganske enkelt spørsmål ved omfanget av folkemordet. Did Six Million Really Die? het et av de første revisjonistiske arbeidene som fikk omtale i medier som selv ikke ville publisert slikt stoff. Andre argumenter er av en mer politisk karakter og utgjør ofte et forsøk på relativisering av kommunismens og nazismens forbrytelser. Disse benekter ikke at det skjedde et systematisk folkemord, men søker snarere å stille det i skyggen for de kommunistiske forbrytelsene. En ekstrem variant av denne relativiseringen ble fremmet av den tyske historikeren Ernst Nolte på midten av 1980-tallet. Han hevdet at nazismens jødeutryddelse var et svar på bolsjevikenes statsterror, at det fantes en kausal sammenheng mellom de to. Disse påstandene utløste den såkalte historikerstriden i Tyskland. Påstanden om at folkemordet ikke fant sted eller ikke var i nærheten av å ha det omfanget og den systematikken som historikerne har fastslått, er forholdsvis ny. Eller rettere sagt: Det nye er at slike argumenter kan få omtale i massemediene, og at de har funnet nye medier som kan formidle dem til et massepublikum. Kjernen i Holocaustfornektelse er påstanden om at det ikke forekom massedrap i gasskamre på jøder og andre i de nazistiske dødsleirene i det okkuperte Polen. Ved å benekte gasskamrenes eksistens - eller omfanget av deres bruk - stiller man samtidig spørsmål ved det systematiske, industrielle aspektet ved jødeutryddelsen. Det er det planlagte, byråkratiske og industrielle forsøket på å utrydde et helt folk som utgjør det historisk unike ved nazismens folkemord. Dermed blir det lettere å relativisere forfølgelsen av jødene ved å henvise til massedeportasjoner, tvangsarbeid og konsentrasjonsleire under kommunismen. Benekter systematisk folkemord Enkelte Holocaustfornektere er villige til å akseptere at det skjedde massehenrettelser av jøder i Polen, Hviterussland, Ukraina og det øvrige Sovjetunionen, mens de samtidig benekter at det skjedde et systematisk folkemord i døds- og konsentrasjonsleirene. Det første skyldes angivelig «krigens kaos» og er i moralsk forstand ikke forskjellig fra den lidelsen som rammer enhver sivilbefolkning i krig. Når historikerne etter beste evne har fastslått av rundt halvparten av de 6 millioner jødiske ofrene ble myrdet i dødsleirene, og at resten ble massakrert av SS’ Einsatzgruppen og andre på østfronten, betyr det å fornekte gasskamrenes eksistens at man samtidig fornekter det systematiske mordet på rundt tre millioner mennesker. Samtidig forsøker gjerne Holocaustfornektere å redusere antallet som døde av andre årsaker i leirene eller ble skutt i Øst-Europa. Det viktigste er i alle fall å svekke inntrykket av en systematisk folkemordspolitikk. Hvor mange ble gasset? En særlig primitiv variant av denne argumentasjonen er forsøket på å vise at det ikke ville være teknisk mulig å drepe seks millioner mennesker med gass, gitt antall gasskamre og den tiden som sto til rådighet. Bevisføringen kan virke tilforlatelig og overprøvbar, men poenget er at ingen har påstått at alle seks millioner ofre ble gasset i hjel. Motbeviset føres overfor en påstand som ikke har vært fremmet fra sakkyndig hold. Det er svært viktig at man ikke lar Holocaust-nektelse skjule seg under dekke av det uklare begrepet revisjonisme. Når det gjelder gasskamrenes eksistens og antallet ofre for dem og for andre drapsmetoder, står vi overfor historiske kjensgjerninger som er dokumentert av et overveldende materiale. Ny kildegranskning vil kunne modifisere tallene, men aldri endre omfanget eller karakteren av forbrytelsen. Holocaustfornektere er ikke interessert i å finne frem til et mest mulig nøyaktig bilde av hva som faktisk skjedde (noe begrepet revisjonisme kunne tyde på). De er kun ute etter å utslette de historiske faktaene som til sammen danner vårt bilde av det nazistiske folkemordet på jødene. Forfatteren arbeider ved Institutt for Forsvarsstudier og er redaktør for Internettprosjektet «Historie, revisjonisme og folkemord» Andre artikler \| Tilbake til forsiden