Tysk Økofascisme

Vanligvis forbinder man økologi med progressive og humanitære verdier. Det finnes imidlertid en utløper av økologitenkingen som særpreges av reaksjonære og konservative bevegelser. Basisen for dette synet er en slags mystisk ærefrykt for naturen og de naturlovene som man mener styrer menneskesamfunnet. Man er mistenksomme overfor vitenskap og teknologi, og fornuften blir forkastet til fordel for intuisjonen.

Av Peter Zegers

Denne typen økologi er ikke akkurat ny i tysk nasjonalisme. I slutten av det 19. århundre var store deler av Europa preget av et slags kulturelt opprør mot positivismen, og i Tyskland ble dette opprøret ispedd både natur-mystisisme og rasistisk nasjonalisme. Faktisk ble selve ordet «økologi» oppfunnet av den tyske sosial-darwinisten og rasisten Ernst Haeckel i det 19. århundre. Omtanken for naturen var et sentralt element i hele «völkisch»-bevegelsen. Mange av deres hjertesaker synes overraskende moderne, så som bevaring av skog og elver.

Helt fra begynnelsen var likevel deres økologisyn preget av at det befant seg inne i et nasjonalistisk, antisemittisk og antihumanistisk rammeverk. Senere skulle nazistene komme til å innlemme mange av disse ideene i sin ideologi. Den tyske historikeren Jost Hermand snakker om en «grønn fløy» innenfor NSDAP. Denne fløyen inneholdt folk som landbruksminister Walther Darrè, SS-leder Heinrich Himmler, vise-Führer Rudolf Hess og partiideolog Alfred Rosenberg. Den grønne fløyen klarte aldri å forme nazi-politikken helt i sitt bilde, men deres innflytelse var betydelig. Blant deres største bedrifter var den såkalte «Reichsnaturschutzgesethz» fra 1935.

Denne «naturbeskyttelsesloven» var den første i sitt slag. Den tok ikke bare sikte på å beskytte flora, fauna og «nasjonale monumenter» over hele riket, den fastsatte også restriksjoner på kommersiell ferdsel i de gjenværende villmarksområdene. Selv om man kan stille spørsmål om lovens effektivitet, ble tradisjonelle tyske miljøforkjempere overlykkelig da den trådte i kraft.

Etter den andre verdenskrig finner vi forskjellige retninger i det forskeren Volkmar Wölk kaller «det økofascistiske nettverket». I denne artikkelen skal vi befatte oss med de mest framtredende av disse.

De Nasjonal-Revolusjonære
De Nasjonal-Revolusjonære (NR) blander på et manipulerende vis politikk fra både høyre - og venstresiden når de bruker nasjonalisme og økologi som virkemidler i et forsøk på å tre over ideologiske skillelinjer. De bygger på en gammel tanke blant dissidentene på den tyske høyrefløyen: troen på at en «tredje vei» er mellom kapitalisme og sosialisme er nødvendig, og at Tyskland er forutbestemt til å lede menneskeheten mot denne veien. NRs «tredje vei» er basert på nasjonalisme, «en sosialisme av det spesifikke nasjonale slaget». Altså en «nasjonalsosialisme».

En del av NR i dag, som kaller seg «Solidaristen», identifiserer seg selv med Strasser-brødrene. Strasser-brødrene representerte den «venstrevridde» antikapitalistiske fløyen blant nazistene. Hitlers utrenskninger i SA i 1934 var for dem et forræderi mot nasjonalsosialismen. Den ledende ideologisten i NR i dag, Henning Eichberg, maner til gjenopprettelsen av den «Nasjonale Identitet» og en «liberal nasjonalisme». I sitt forsøk på å appellere både til høyre- og venstresiden, har NR-publikasjoner støttet frigjøringsbevegelser over hele det politiske spekteret, blant andre irene, baskerne ukrainerne og afganerne, så vel som sandinistene. De så på det delte Tyskland som et okkupert land, «resultater av den imperialistiske politikken til de okkuperende maktene, og de forsøkte å «frigjøre» Tyskland, som de mente inkluderte Østerrike. Nå som Tyskland har blitt fri fra denne «okkupasjonen», kan NR konsentrere seg om å «gjenforene» Østerrike med Tyskland.

Eichberg anser at jøde- og kristendommen er den største roten til alle nåværende onder, siden de er svært intellektuelle og fremmedgjør menneskeheten både fra seg selv og fra det guddommelige; de overser både følelser og kropp. Eicmann skriver at kristendommen, knyttet som den er til produktivismen, er «vekstens religion», og må bekjempes med alle midler. For å hjelpe til med å dyrke en «nasjonal Ýdentitet», foreslår han i stedet en ny religion basert på nyhedenske germanske, keltiske og indiske religioner. NR utnytter økologiske temaer ikke bare for å konstruere primitive New Agereligioner, men også i sine politiske aktiviteter. På 1970-tallet organiserte de seg rundt motstanden mot atomkraft på omtrent samme tid som «Folkebevegelsen mot Atomkraft» gjorde det.

Antroposofien
En annen viktig kilde til völkisch-ideenes overlevelse og gjenoppstandelse er antroposofien, en esoterisk doktrine basert på Rudolf Steiners åpenbaringer. Selv om antroposofene prøver å framstille seg selv som ofre for naziregimet, er det et faktum at ideologien deres har flere fellestrekk med nazistenes ideologi. Blant tilhengerne av antroposofien i dag finner vi den ekstremt høyrevridde «Verdensligaen for Livets Beskyttelse», WSL. Dette er en liten, men innflytelsesrik og svært pengesterk miljøorganisasjon. Hagen ved deres utdanningssenter er kultivert etter biodynamiske metoder, og besøkende blir servert biodynamiske forfriskninger. Likevel, denne organisasjonen ble dannet i 1958 av forhenværende medlemmer av NSDAP. I dag binder organisasjonen temaer som «retten til liv» og miljøsaker sammen med rasisme og en gjenoppliving av völkicsh-ideologi. «Livet» de er mest opptatt av å beskytte er selvsagt det «Germanske liv», derfor er WSL fanatiske abortmotstandere, og mener at tyske kvinner burde hengi seg selv til å føde «ariske» barn. WSLs åndelige leder, og en nøkkelfigur gjennom hele dets historie, er Werner Georg Haverbeck. Haverbeck ble med i SA i 1928, og var fra 1929 til 1932 medlem i riksadministrasjonen for Den Nasjonalsosialistiske Studentliga, og leder i Ungdomsriksstyret i Hitler-jugend. Han fungerte som en ledende funksjonær i organisasjonen «Styrke gjennom Glede», som kontrollerte rekreasjonsaktiviteter i det tredje riket. Han overlevde utrenskningene i SA i 1934, og hjalp til med å organisere partikongressen i Nürenberg før han trådte inn i Hess´ stab. Under krigen drev han med radiopropaganda i Danmark, og jobbet i Sør-Amerika. Ved slutten av krigen var han blitt offiser. Etter krigen var slo han seg for en stund til ro med å fungere som pastor i det antroposofiske kristne miljøet. Han stiftet et utdanningssenter kalt «Collegium Humanum» i 1963. I dag brukes Collegium Humanum av antroposofiske, nyhedenske og primitivistiske grupper som et møte- og kurssted. Han var med på å stifte WSL, og fungerte som president der fra 1974 til 1982. I samsvar med antroposofisk rotrase-tro, er Haverbeck blitt lagt merke til for utviklingen av tesen om at de to verdenskrigene egentlig utgjorde en trettiårskrig som ble ført av utenlandske aggressorer mot det tyske folk og deres åndelige liv. Det tyske åndelige liv stod visstnok i veien for «kampen den anglo-saksiske rase kjemper for verdensherredømme».I følge Haverback er det en «historisk løgn» at nazistene drev «massemord-leirer» , dette er «fiendtlig propaganda». I følge Haverback var Russland den store aggressoren i andre ver denskrig.

Det økologisk-demokratiske parti
Den kanskje mest fremstående «økologiske» rasisten i Tyskland er Herbert Gruhl, en tidligere kristeligdemokratisk parlamentariker. Hans bestselgende bok fra 1975. En planet er plyndret: balansen av terror i vår politikk, ga en tydelig sosial-darwinistisk tolkning av økologi. Sent på 70-tallet og tidlig på 80-tallet deltok Gruhl i dannelsen av «The German Greens» med en ny politisk gruppe han hadde grunnlagt, «Green Action Future» (GAZ). I de tidlige 1980-årene kjempet høyreekstremister, inkludert Gruhls GAZ, med venstre- og sentrumsorienterte om hvilken retning DeGrønne skulle ta. Sentrum og venstre tok til slutt kontrollen. Gruhl, som den tapende part, konkluderte med at «De Grønne» hadde gitt opp sin «omtanke for økologien til fordel for en venstreradikal ideologi for frigjøring» og forlot partiet.

Han fortsatte kampen for sin forståelse av økologi utenfor «De Grønne», men grunnla likevel «the Ecological Democratic Party» sammen med høyreekstremisten Baldur Springmann i 1982. Han skrev mesteparten av partiets programmatiske litteratur, hvor han orienterte økologi mot fascisme og ga rasisme og befolkningspolitikk en «økologisk» legitimering. I 1989, da et «ÍCD»-partimøte våget å vedta en resolusjon som distanserte partiet fra «NPD og republikanerne, ble denne «venstreorienterte seieren» for mye for Gruhl, og han forlot partiet for å danne enda en ny gruppe. Siden midten av 80-tallet har Gruhl dukket opp gjesteforeleser for ulike ny-nazistiske og holocaust-fornektende tilstelninger, og har fortsatt å gi ut bøker om «økologi». Gruhls sosial-darwinistiske «økologi» reduserer mennesker til deres biologiske egenskaper, og bruker naturens «lover» i samfunnet. Disse naturlovene tilsier at folk skal akseptere sin nåværende plass i det sosiale hierarkiet. Dominans, hierarki og utnyttelse må aksepteres.

Folk må akseptere de eksisterende forhold i stedet for å gjøre fånyttes forsøk på å forandre dem. Gruhl mener at hvis samfunn ble bygget opp i samsvar med naturen, ville kulturen innføre botemidler mot de som avvek fra den eksisterende normen. Videre skulle kulturene holdes adskilt fra hverandre. I de kommende årene, mente Gruhl at ulike kulturer ville måtte kjempe om de samme ressursene i en sosial-darwinistisk kamp for å overleve. De menneskene som hadde best forutsetninger for å overleve vil være de som er best utrustet og som best bevarer resursene sine. I kampens interesse, må tyskere ikke bare utruste seg selv, men bevare miljøet ved å holde befolkningstallet lavt. «Brudd på den økologiske likevekten og ødeleggelse av de naturlige «lebensraume», er direkte relatert til befolkningstettheten.» «Overbefolkning» i den tredje verden har produsert «arméer av arbeidssøkere» som invaderer Tyskland med «tilintetgjørelsespotensiale» sammenlignbart med en «atombombe», skriver Gruhl.

Denne «menneskelige tidevannsbølgen» er en primær trussel som vil ødelegge «den samfunnsmessige orden» i Europa. Immigranter fra den tredje verden er på denne måte truende for den europeiske kulturen, som vil «forderves, ikke på grunn av degenerasjon av sitt eget folk, slik som tidligere opphøyde sivilisasjoner ble, men på grunn av fysiske lover: den konstant oversvømmende mengden av mennesker på jordens overflate, som forblir konstant. Derfor er det ikke plass til innvandrere i den føderale republikken. Følgelig krever Gruhl «innvandringsstopp av økologiske hensyn.»

For Gruhl byr «naturlovene» på en løsning på innvandringen fra den tredje verden, spesielt «loven» som sier at den eneste akseptable valutaen som kan bøte på brudd på naturens lover er døden. Døden bringer tilbake likevekten; den slår tilbake alt liv som har grodd over på planeten, slik at planeten igjen kan komme tilbake i likevekt. Gruhl mener at demokrati ikke er den mest effektive måten å løse disse problemene på, og argumenterer for et sterkt, autoritært regime.

Mye av denne artikkelen er basert på det utmerkede heftet Økofacisme: lærdom fraTysklands erfaringer av Janet Biehl & Peter Staudenmaier (Porsgrunn: Nisus 1997). For en mer utdypende diskusjon om økofacisme, les mine artikler «Den politiske økologis skyggeside» og Peter Staudenmaiers «Antroposofi og økofacisme» i Humanist: tidsskrift for livssynsdebatt Nr. 2/2000.