Norsk Folkeparti:
Gammel vin i nye krukker

Etter at Oddbjørn Jonstad ble kastet ut av Fremskrittspartiet, har han foretatt en rekke krumspring blant de høyreekstreme partiene. Først startet han sitt eget parti, deretter ble han fører for Fedrelandspartiet, for til sist å ende som sjef i i Norsk Folkeparti, hvori opptatt Nasjonalalliansen.

Etter at Harald Trefall mislyktes i å få registrert Fedrelandspartiets valglister ved forrige valg fordi han hadde glemt spaserstokken sin, trodde de fleste at dette var en symbolsk avslutning, verdig et parti som aldri vil bli noe mer enn en illeluktende parentes i norsk partihistorie. Så tikket plutselig meldingen inn om at Oddbjørn Jonstad hadde overtatt som partileder, og tatt med seg Norsk Folkepartis 122 medlemmer.

Overtok Vogslands jobb
Det gikk imidlertid ikke lenge før Jonstad var ute av Fedrelandspartiet igjen. Etter sigende mente han at Trefall  og drabanten Bjørgulf Mortensen var alt for sære. Ikke før var Jonstad ledig på markedet, så slo Nasjonalalliansens Kjell Tore Vogsland og Arnljot Moseng til, og med ett var Nasjonalalliansen og Norsk Folkeparti slått sammen, med Jonstad som leder.

Sammenslutningen vitner først og fremst om hvor små grupperinger som beveger seg rundt i samme politiske sumplandskap. Vogsland har skrytt av å ha 1500 medlemmer i Nasjonalalliansen, og i tillegg rundt 500 medlemmer i den knøttlille ungdomsorganisasjonen norsk ungdom.

Allikevel er det slik at en person som hevder å ha 122 mennesker bak seg, blir partileder fra første dag og ikke nok med det, partiet bytter også navn.

Selv om partiet har byttet navn er det fortsatt bygget opp etter fascistiske prinsipper. For eksempel kan ikke landsmøtet, selv med to tredjedels flertall, forandre partiets idégrunnlag eller vedtekter, uten at også to tredjedeler av sentralstyret bifaller dette.

I tillegg opererer man med «rådet» en selvsupplerende gruppe utenfor landsmøtets kontroll. Rådets myndighet er ikke definert i vedtektene, bortsett fra at de kan blokkere en nedleggelse. I følge tidligere utsagn skal de også blokkere det som beskrives som vedtektsstridige vedtak.

Bygerilja
Det er med andre ord få ting i partiets vedtekter som kan hindre at Jonstad blir kastet fra førersetet når han nå først har satt seg. Mye taler allikevel for at han kun er en gallionsfigur. De sterke mennene i Nasjonalalliansen er fortsatt Arnljot Moseng og ex-fører Kjell Tore Vogsland. Offisielt har de ingen verv i partiet, men det er en sannhet med store modifikasjoner. Det er fortsatt de to som står oppført som eiere av Fremtid Forlag, og derigjennom både av partiavisen og partiets Internettserver. Slik kan de to styre både partiets finanser og propaganda.

Bakgrunnen for denne organiseringen er dels at Vogsland og Moseng sliter med et belastet rykte og i menigmanns øyne aldri vil fremstå som annet enn nazister. I deres øyne er derfor Jonstad, som har tatt til orde for å opprette en bygerilja mot antirasister, en vei inn i mainstrteam norsk politikk. Samtidig har de sikret seg mot at Jonstad forlater partiet, eller skviser dem ut, det er nemlig ingen verdier i selve partiet. Det eneste Jonstad har oppnådd, er at han har blitt leder for et registrert parti, og derfor kan stille til valg. Hvordan han skal klare å fylle valglistene med annet enn nazister og bygdetullinger, blir svært interessant å se.

Det er ved valget at Norsk Folkeparti kommer til å møte virkelighetens verden. På partiets debattsider drømmer enkelte tilhengere de om ti prosents oppslutning og stortingsmandater. Slik kommer det ikke til å gå. Selv om Carl I. Hagen forsøker å gjøre Fremskrittspartiet mest mulig spiselig, vil de fremmedfiendtlige stemmene fortsatt gå til dette partiet. Å tro at et parti, hvis eneste budskap er motstand mot en påstått muslimsk invasjon, skal gjøre det stort ved et norsk stortingsvalg, grenser til det religiøse. Minnene om krigen og jødeutryddelsene er fortsatt alt for levende i befolkningen. Dette gjelder særlig et parti hvis aktivister er så åpenbart brunskimlet som i dette tilfellet.