Terrorisme som folkebevegelse

Vårens tre spikerbomber i London fikk oppmerksomhet over hele verden. Dette var spikerbomber laget for å skade mennesker mest mulig. Målene var innvandrerkvarteret og en bar for homofile. Når 23-årige David Copeland ble pågrepet etter en intensiv politijakt, fikk terrorismen et ansikt. London dro et lettelsens sukk når politiet fort kunne meddele at Copeland var en «ensom ulv» uten politiske koblinger.

Problemet er at Scotland Yard tok feil. David Copeland har i flere år vært aktiv i det ekstreme høyre i ulike sammenhenger. Han var medlem i den nazistiske organisasjonen British National Party, og befant seg som det framgår av bildet ved siden av, i kretsen rundt partilederen John Tyndall. Den samme Tyndall som allerede på 1960-tallet ble dømt som en av lederne for nazigruppen Spearhead, en gruppe som gjennomførte en rekke attentater mot synagoger. Myndighetene har en tendens til å avfeie høyreekstreme terrorister som «ensomme galninger». Dette gjelder i England likesom i Sverige. Det synes å finnes en innebygget sperre mot tanken om at nazistene faktisk mener alvor når de hevder at de skal knuse det demokratiske samfunnet. Det finnes en enkel forklaring på dette: En «ensom galning» er mindre bekymringsfullt og enklere å forklare enn at nazister faktisk bedriver organisert terror over grensene. Men det er akkurat slik virkeligheten ser ut. Avstanden mellom Sverige og utlandet er liten. De samme gruppene som organiserer terror i England og USA, har sine avleggere i Sverige. Representanter for British National Party har ved flere anledninger besøkt Sverige, og svenske høyreekstremister har gjort vennskapsbesøk hos Tyndall. USAs «ensomme galninger» Ben Smith og Buford Furrow var aktive i den militante nazigruppen Church of the Creator, som i flere år hadde en svensk avdeling, Kreativistens Kyrka, som i sin tur har blitt tatt opp av andre nazigrupper, hadde koblinger til Aryan Nations og den såkalte Kristna Identitetsbevegelsen, en organisasjon som i dag holder på å etablere seg i Sverige. Nazismen har historisk sett alltid anvendt seg av terrorisme som kampmetode. I etterkrigstiden har ekstremhøyre bestått av isolerte små sekter som har anstrengt seg for å tone ned den mest voldsomme retorikken. Terrorismen har av naturlige grunner vært i bakgrunnen, noen ganger knapt synlig. Men de som har gjort seg bryet med å se nærmere etter, har lett funnet koblinger til organisert vold.

«Spenningens strategi»
Terrorismen tok fart igjen med en serie blodige bombeattentater i Italia på 1960-tallet. Det første større attentatet var massakren i Milano i 1969, da et 20-talls mennesker ble drept etter et bombeattentat på en jordbruksbank. Attentatene kulminerte med angrepet på jernbanestasjonen i Bologna i 1980, da nærmere 100 mennesker ble drept. Den italienske terrorismen bygget på den såkalte «spenningens strategi», en teori lansert av den fascistiske kampgruppen Ordine Nuovo, Ny Orden. Gjennom blind, anonym terror forsøkte Ordine Nuovo å skape et kaos i det italienske samfunnet som skulle drive fram et statskupp. Fascistiske aktivister infiltrerte gjerne venstregrupper eller laget egne «anarkistiske kampceller» som tok på seg ansvaret for ugjerningene. Interne dokumenter fra begynnelsen av 1960-tallet definerer målsettingen: «Den første av våre gjerninger må være å skape kaos i statsapparatet (og) knuse regjeringens maktstruktur. (..) Vi må handle gjennom domstoler såvel som kirken i et forsøk på å påvise bristene og inkompetansen til det legale maktapparatet. Dette kommer til å framstille oss som den kraften som kan føre til en sosial og politisk løsning på problemet.» Den italienske terrorismen var nær ved å lykkes. Flere hundre mennesker ble drept i terroren som utløste et forsøk på statskupp i 1970.

Politiske soldater
Etter massakren i Bologne i 1980 ble det innledet en klappjakt på terrorister i Italia. En gruppe etterlyste fascister fra den såkalte Nasjonale Revolusjonsavantgarden (NAR), som ble ledet av Roberto Fiore, valgte å gå under jorden og flykte fra landet. Fiore og hans gjeng dukket senere opp i England der de fikk hjelp av den hemmelighetsfulle nazigruppen League of St Geroges (LSG). Gruppen, et 20-talls aktivister, havnet etter hvert foran de engelske domstolene, som avviste en utleveringsbegjæring fra Italia. Fiore og hans kumpaner ble deretter «rådgivere» for den engelske nazigruppen National Front. Italienerne var lite imponert av de «klønete og amatørmessige» engelske kollegaene, men tok likevel på seg oppgaven med å innpode nye revolusjonære teorier. Noen av de yngre lederne i National Front lyttet oppmerksomt. En av dem var Derek Holland, som på midten av 1980-tallet skrev verket «Den politiske soldaten». Heftet ble oversatt til svensk av Bevara Sverige Svenskt (BSS), forgjengeren til Sverigedemokraterna. Hollands skrift stiller kravet om at medlemmer må fostres til hengivne «soldater» snarere enn til vanlige aktivister.

Turner Diaries
På midten av 1980-tallet begynte europeiske militanter å hente inspirasjon fra det amerikanske ekstremhøyre, som hadde produsert et dusintalls håndbøker om rasekrigens teori og praksis. «Bibelen» er boken The Turner Diaries, som ble skrevet på slutten av 1970-tallet av William Pierce, lederen for nazigruppen National Alliance. Turners dagbok er en roman som handler om hvordan en underjordisk «arisk» geriljagruppe innleder den væpnede kampen mot jøder og «raseforrædere» - den amerikanske regjeringen. The Turner Diaries fungerer som en slags håndbok i kunsten å bedrive terrorisme. Boken har blitt en naziklassiker som har hatt et dusintalls opplag. En av de som hentet inspirasjon fra The Turner Diaries var Timothy Mc Veigh, som drepte 170 mennesker i terrorbombingen i Oklahoma City i 1995. En identisk kopi av bomben Mc Veigh brukte er beskrevet i The Turner Diaries.

Jødehat og konspirasjonsteorier
Terrorismens teorier har utviklet seg i løpet av de siste 20 årene. I Italia ble begrepet «tredje posisjon» utviklet: hverken kapitalisme eller sosialisme, men fascisme. De italienske fascistene var mer interessert i spørsmål om makt og stat enn av tradisjonell rasebiologi. Når ideene fikk fotfeste i Nord-Europa gjennom National Front, fikk rasismen en mer framtredende rolle. Amerikanerne bidro med å formulere jødehat og antisemittiske konspirasjonsteorier. The Turner Diaries hevder at jødiske agenter er de som i virkeligheten styrer den vestlige verdens maktorganer. Regjeringen, enten det er Bill Clinton i USA eller Göran Persson i Sverige, kalles ZOG, en forkortelse for Sionistisk Okkupasjonsregjering, som i hemmelighet jobber for å ødelegge den hvite ariske rasen. De militante gruppene hevder at det eneste viset å bekjempe ZOG på er å utløse RAHOWA, en forkortelse for Racial Holy War, altså en hellig rasekrig. Målene for terrorismen er dermed fastlagt. Hovedfienden er ikke lengre den enkelte innvandrer eller den enkelte jøde, men rett og slett selve statsmakten i USA og Vest-Europa. Der var derfor en føderal bygning ble målet for terrorbomben i Oklahoma City, og det er derfor svenske nazister oppfordres til å skyte politimenn.

Den hellige rasekrigen
I USA ble det på begynnelsen av 1980 tallet dannet en underjordisk kampgruppe, The Order, som hadde som målsetting å innlede rasekrigen. The Order hadde rundt 200 medlemmer og ble bygget opp med The Turner Diaries som forbilde. For å bygge opp en krigskasse ranet The Order banker. De opprettet også en dødsliste over «ZOG-agenter» som skulle likvideres. Det mest kjente offeret for terrorismen ble Alan Berg, en jødisk radioprater i Denver, Colorado, som ble myrdet utenfor sitt hjem i 1984. Morderne, Bruce Carrol Pierce og David Lane, ble pågrepet etter en omfattende politijakt, og ble med tiden dømt til hundreårige fengselsstraffer. The Order ble knust på midten av 1980-tallet. Lederen, Robert Matthews, ble drept etter en skuddveksling med FBI-agenter. Han har i ettertid blitt en av bevegelsens viktigste martyrer. Buford Furrow, som skjøt ned barn i en jødisk barnehage i Los Angeles i sommer, var for øvrig gift med Debbie Matthews, Robert Matthews enke. I Sverige fikk The Order en avlegger i form av Vitt Ariskt Motstånd (VAM) på begynnelsen av 1990-tallet. I likhet med sine amerikanske kollegaer ranet de banker og plyndret våpenlagre for å innlede den «hellige rasekrigen».

Leaderless Resistance
Både amerikanske The Order og svenske VAM mislykkes. En rekke aktivister ble pågrepet og dømt til fengselsstraffer - i USA for mellom 40 og 90 år, i Sverige for noen måneder til noen år. Innen den militante bevegelsen dro man noen slutninger av dette. Det var ikke feil målsetting å «tilintetgjøre ZOG», men staten - det vil si politimakten - var for sterk til å kunne utfordres gjennom vanlig geriljakrigføring. Den neste skrivebordsrevolusjonære som gav seg i kast med oppgaven å gi terrorismen en ny innretting var Louis Beam, en av lederne for rasistorganisasjonen Ku Klux Klan i USA. Beam formulerte et konsept som han kalte for «Leaderless Resistance», altså motstand uten ledere. Beam taler for en slags spontan terrorisme som utføres av «hengivne og overbeviste politiske soldater». Terrorismen kan omfatte alle slags voldshandlinger som henrettelser av «raseforrædere», bombeangrep mot domstoler, brevbomber mot politikere og så videre. Med i den siste gruppen regnes selvsagt journalister som Peter Karlsson og Katarina Larsson. Fordelen med «leaderless resistance», hevder tilhengerne, er at terroren ikke organiseres innen en spesiell gruppe og ikke har formelle ledere. ZOGs agenter - politiet - får dermed vanskeligheter med å identifisere og pågripe utøverne. Terrorismen blir en anonym handling, noe av en folkebevegelse, som «skaper frykt i samfunnet».

Lasermannen som forbilde
En av de som pleier å framheves som et forbilde på «leaderless resistance» er lasermannen, John Ausonius, som skjøt ti innvandrere og drepte en under sine herjinger på begynnelsen av 1990-tallet. Det skal framheves at så godt som alle av de «ensomme galningene» som Buford og hans likesinnede i USA som har hengitt seg til mordorgier det siste året, enten er medlemmer i eller har tilknyt- ning til grupper der prinsippet «leaderless resistance» holdes høyt. Selv Sverige har sine terroristfilosofer. Når den militante bevegelsen oppgav VAM-konseptet omkring 1993 gjenstod spørsmålet om hvordan kampen skulle finansieres. Bankran, i det minste ikke systematiske sådanne, var ikke lengre aktuelt. Politiet var for flinke til å løse puslespill, og alt for mange raseforkjempere ble «politiske fanger». Når Hvit Makt-musikke slo gjennom i 1993 løste dette problemet med finansieringen. CD-salget ble en lukrativ inntektskilde, og flere grupper som preket om militant kamp ble omdannet til produksjonsselskaper. Den viktigste av disse, organisasjonen rundt VAM og tidsskriftet Storm, ble forvandlet til Nordland, et blad med fargetrykk og gjennomtenkt layout. Et annet selskap er Ragnarock Records i Helsingborg, en av de største produsentene av Hvit Makt-musik og hatpropaganda i Europa. Ragnarock Records er egentlig et samlenavn for et titalls forskjellige selskaper som selger alt fra videofilmer og Hitlermonografier til terroristmanualer og survival-kniver. Den politiske organisasjonen bak Ragnarock er Blood & Honour/Scandinavia og Combat 18 International.

Blood & Honour Blood
Blood & Honour ble i utgangspunktet dannet som et samlingspunkt for skinheadbevegelsen i England på 1980-tallet, men ble overtatt av Combat 18. Sifrene står for bokstavene A H, altså Adolf Hitler. C18 propaganderte for en slags blanding av organisert terrorisme og «leaderless resistance». Gruppen var sterkest på midten av 1990-tallet, men har i de senere årene fått store problemer med de engelske myndighetene. Den forhenværende lederen i C18, Charlie Sargent, har fått livstid i fengsel for mord, og organisasjonen styres nå av Will Browning som propaganderer for bombekampanjer i hele Europa. C18-aktivister har gjennom årenes løp gjennomført voldsomme overfall på både antirasister og opposisjonelle innenfor nazibevegelsen. Organisasjonen ligger bak flere av de seneste årenes brevbombekampanjer. I takt med at politiet har øket presset mot C18 har organisasjonen krympet, og har i dag knapt 20 medlemmer i London. At de er så få bekymrer ikke lederne for C18. I de senere årene har de vært sysselsatte med å flytte hele virksomheten utenlands, først og fremst til Ragnarock Records i Helsingborg og til videoforetagendet NS88 i Danmark. Ragnarock, eller rettere sagt Blood & Honour/Scandinavia, er dermed i dag et politisk og organisatorisk sentrum for den mest voldelige nynazistiske strømningen i Europa.

«Blue Pigs»
Det finnes ingen grunn til å betvile hvilken politikk B&H i Skandinavia kjemper for. Gjennom sine skrifter, sine taler ved forsamlinger og sin Internettside maner organisasjonen til «leaderless resistance» og til voldelig kamp mot demokratiet. I juli i år , noen dager før bilbombene i Nacka og Malmö, gjennomførte dansk politi en ransaking av et hus på Langeland. Huset hadde tjenestegjort som hemmelig møtelokale og CD-lager for C18. Flere personer ble pågrepet, og en av lederne, Erik Blücher, fordømte politiinnsatsen som et typisk statlig overgrep. På Blood & Honours hjemmeside var de mer frispråklige. Under rubrikken «Red scum and blue pigs» ble hovedfienden pekt ut. Det var delvis de antirasistiske demonstrantene som dukket opp på Langeland, og delvis de politifolkene, «pigs in blue», som hadde deltatt i anslaget mot bygningen. Blood & Honour kvier seg heller ikke for å åpenlyst true de politifolkene som griper inn mot organisasjonen. Slik beskrives det danske politiets ransaking av huset på Langeland: «ZOGs blå mafia slo til. Det var den reneste trakassering, som ble krydret med litt terror. Ruben, (vokalist i det svenske bandet Hets mot Folkgrupp), ble alvorlig mishandlet, men vi lyktes i å få et foto av svinet i blått og en dag håper jeg virkelig at arisk rettferdighet skal utvises» Dobbeltmordet på to politifolk i Malexander hylles på følgende vis: «Ildkampen mellom nasjonalsosialister som befridde bankmidler og ZOG-troppene re en rettferdig hevn for politiets mord på patrioten Martin Krusell i Malmö i 1991.» Noen uker senere ble åstedet for drapene vandalisert, og hakekors sprayet der. B&H uttaler seg til og med om bilbomben mot Peter Karlsson og Katarina Larsson i Nacka: «Bombingen av journalisten Peter Karlsson var (..) en helt berettiget handling i selvforsvar...»

Andre artikler | Tilbake til forsiden



			Terrorisme som folkebevegelse Vårens tre spikerbomber i London fikk oppmerksomhet over hele verden. Dette var spikerbomber laget for å skade mennesker mest mulig. Målene var innvandrerkvarteret og en bar for homofile. Når 23-årige David Copeland ble pågrepet etter en intensiv politijakt, fikk terrorismen et ansikt. London dro et lettelsens sukk når politiet fort kunne meddele at Copeland var en «ensom ulv» uten politiske koblinger. Problemet er at Scotland Yard tok feil. David Copeland har i flere år vært aktiv i det ekstreme høyre i ulike sammenhenger. Han var medlem i den nazistiske organisasjonen British National Party, og befant seg som det framgår av bildet ved siden av, i kretsen rundt partilederen John Tyndall. Den samme Tyndall som allerede på 1960-tallet ble dømt som en av lederne for nazigruppen Spearhead, en gruppe som gjennomførte en rekke attentater mot synagoger. Myndighetene har en tendens til å avfeie høyreekstreme terrorister som «ensomme galninger». Dette gjelder i England likesom i Sverige. Det synes å finnes en innebygget sperre mot tanken om at nazistene faktisk mener alvor når de hevder at de skal knuse det demokratiske samfunnet. Det finnes en enkel forklaring på dette: En «ensom galning» er mindre bekymringsfullt og enklere å forklare enn at nazister faktisk bedriver organisert terror over grensene. Men det er akkurat slik virkeligheten ser ut. Avstanden mellom Sverige og utlandet er liten. De samme gruppene som organiserer terror i England og USA, har sine avleggere i Sverige. Representanter for British National Party har ved flere anledninger besøkt Sverige, og svenske høyreekstremister har gjort vennskapsbesøk hos Tyndall. USAs «ensomme galninger» Ben Smith og Buford Furrow var aktive i den militante nazigruppen Church of the Creator, som i flere år hadde en svensk avdeling, Kreativistens Kyrka, som i sin tur har blitt tatt opp av andre nazigrupper, hadde koblinger til Aryan Nations og den såkalte Kristna Identitetsbevegelsen, en organisasjon som i dag holder på å etablere seg i Sverige. Nazismen har historisk sett alltid anvendt seg av terrorisme som kampmetode. I etterkrigstiden har ekstremhøyre bestått av isolerte små sekter som har anstrengt seg for å tone ned den mest voldsomme retorikken. Terrorismen har av naturlige grunner vært i bakgrunnen, noen ganger knapt synlig. Men de som har gjort seg bryet med å se nærmere etter, har lett funnet koblinger til organisert vold. «Spenningens strategi» Terrorismen tok fart igjen med en serie blodige bombeattentater i Italia på 1960-tallet. Det første større attentatet var massakren i Milano i 1969, da et 20-talls mennesker ble drept etter et bombeattentat på en jordbruksbank. Attentatene kulminerte med angrepet på jernbanestasjonen i Bologna i 1980, da nærmere 100 mennesker ble drept. Den italienske terrorismen bygget på den såkalte «spenningens strategi», en teori lansert av den fascistiske kampgruppen Ordine Nuovo, Ny Orden. Gjennom blind, anonym terror forsøkte Ordine Nuovo å skape et kaos i det italienske samfunnet som skulle drive fram et statskupp. Fascistiske aktivister infiltrerte gjerne venstregrupper eller laget egne «anarkistiske kampceller» som tok på seg ansvaret for ugjerningene. Interne dokumenter fra begynnelsen av 1960-tallet definerer målsettingen: «Den første av våre gjerninger må være å skape kaos i statsapparatet (og) knuse regjeringens maktstruktur. (..) Vi må handle gjennom domstoler såvel som kirken i et forsøk på å påvise bristene og inkompetansen til det legale maktapparatet. Dette kommer til å framstille oss som den kraften som kan føre til en sosial og politisk løsning på problemet.» Den italienske terrorismen var nær ved å lykkes. Flere hundre mennesker ble drept i terroren som utløste et forsøk på statskupp i 1970. Politiske soldater Etter massakren i Bologne i 1980 ble det innledet en klappjakt på terrorister i Italia. En gruppe etterlyste fascister fra den såkalte Nasjonale Revolusjonsavantgarden (NAR), som ble ledet av Roberto Fiore, valgte å gå under jorden og flykte fra landet. Fiore og hans gjeng dukket senere opp i England der de fikk hjelp av den hemmelighetsfulle nazigruppen League of St Geroges (LSG). Gruppen, et 20-talls aktivister, havnet etter hvert foran de engelske domstolene, som avviste en utleveringsbegjæring fra Italia. Fiore og hans kumpaner ble deretter «rådgivere» for den engelske nazigruppen National Front. Italienerne var lite imponert av de «klønete og amatørmessige» engelske kollegaene, men tok likevel på seg oppgaven med å innpode nye revolusjonære teorier. Noen av de yngre lederne i National Front lyttet oppmerksomt. En av dem var Derek Holland, som på midten av 1980-tallet skrev verket «Den politiske soldaten». Heftet ble oversatt til svensk av Bevara Sverige Svenskt (BSS), forgjengeren til Sverigedemokraterna. Hollands skrift stiller kravet om at medlemmer må fostres til hengivne «soldater» snarere enn til vanlige aktivister. Turner Diaries På midten av 1980-tallet begynte europeiske militanter å hente inspirasjon fra det amerikanske ekstremhøyre, som hadde produsert et dusintalls håndbøker om rasekrigens teori og praksis. «Bibelen» er boken The Turner Diaries, som ble skrevet på slutten av 1970-tallet av William Pierce, lederen for nazigruppen National Alliance. Turners dagbok er en roman som handler om hvordan en underjordisk «arisk» geriljagruppe innleder den væpnede kampen mot jøder og «raseforrædere» - den amerikanske regjeringen. The Turner Diaries fungerer som en slags håndbok i kunsten å bedrive terrorisme. Boken har blitt en naziklassiker som har hatt et dusintalls opplag. En av de som hentet inspirasjon fra The Turner Diaries var Timothy Mc Veigh, som drepte 170 mennesker i terrorbombingen i Oklahoma City i 1995. En identisk kopi av bomben Mc Veigh brukte er beskrevet i The Turner Diaries. Jødehat og konspirasjonsteorier Terrorismens teorier har utviklet seg i løpet av de siste 20 årene. I Italia ble begrepet «tredje posisjon» utviklet: hverken kapitalisme eller sosialisme, men fascisme. De italienske fascistene var mer interessert i spørsmål om makt og stat enn av tradisjonell rasebiologi. Når ideene fikk fotfeste i Nord-Europa gjennom National Front, fikk rasismen en mer framtredende rolle. Amerikanerne bidro med å formulere jødehat og antisemittiske konspirasjonsteorier. The Turner Diaries hevder at jødiske agenter er de som i virkeligheten styrer den vestlige verdens maktorganer. Regjeringen, enten det er Bill Clinton i USA eller Göran Persson i Sverige, kalles ZOG, en forkortelse for Sionistisk Okkupasjonsregjering, som i hemmelighet jobber for å ødelegge den hvite ariske rasen. De militante gruppene hevder at det eneste viset å bekjempe ZOG på er å utløse RAHOWA, en forkortelse for Racial Holy War, altså en hellig rasekrig. Målene for terrorismen er dermed fastlagt. Hovedfienden er ikke lengre den enkelte innvandrer eller den enkelte jøde, men rett og slett selve statsmakten i USA og Vest-Europa. Der var derfor en føderal bygning ble målet for terrorbomben i Oklahoma City, og det er derfor svenske nazister oppfordres til å skyte politimenn. Den hellige rasekrigen I USA ble det på begynnelsen av 1980 tallet dannet en underjordisk kampgruppe, The Order, som hadde som målsetting å innlede rasekrigen. The Order hadde rundt 200 medlemmer og ble bygget opp med The Turner Diaries som forbilde. For å bygge opp en krigskasse ranet The Order banker. De opprettet også en dødsliste over «ZOG-agenter» som skulle likvideres. Det mest kjente offeret for terrorismen ble Alan Berg, en jødisk radioprater i Denver, Colorado, som ble myrdet utenfor sitt hjem i 1984. Morderne, Bruce Carrol Pierce og David Lane, ble pågrepet etter en omfattende politijakt, og ble med tiden dømt til hundreårige fengselsstraffer. The Order ble knust på midten av 1980-tallet. Lederen, Robert Matthews, ble drept etter en skuddveksling med FBI-agenter. Han har i ettertid blitt en av bevegelsens viktigste martyrer. Buford Furrow, som skjøt ned barn i en jødisk barnehage i Los Angeles i sommer, var for øvrig gift med Debbie Matthews, Robert Matthews enke. I Sverige fikk The Order en avlegger i form av Vitt Ariskt Motstånd (VAM) på begynnelsen av 1990-tallet. I likhet med sine amerikanske kollegaer ranet de banker og plyndret våpenlagre for å innlede den «hellige rasekrigen». Leaderless Resistance Både amerikanske The Order og svenske VAM mislykkes. En rekke aktivister ble pågrepet og dømt til fengselsstraffer - i USA for mellom 40 og 90 år, i Sverige for noen måneder til noen år. Innen den militante bevegelsen dro man noen slutninger av dette. Det var ikke feil målsetting å «tilintetgjøre ZOG», men staten - det vil si politimakten - var for sterk til å kunne utfordres gjennom vanlig geriljakrigføring. Den neste skrivebordsrevolusjonære som gav seg i kast med oppgaven å gi terrorismen en ny innretting var Louis Beam, en av lederne for rasistorganisasjonen Ku Klux Klan i USA. Beam formulerte et konsept som han kalte for «Leaderless Resistance», altså motstand uten ledere. Beam taler for en slags spontan terrorisme som utføres av «hengivne og overbeviste politiske soldater». Terrorismen kan omfatte alle slags voldshandlinger som henrettelser av «raseforrædere», bombeangrep mot domstoler, brevbomber mot politikere og så videre. Med i den siste gruppen regnes selvsagt journalister som Peter Karlsson og Katarina Larsson. Fordelen med «leaderless resistance», hevder tilhengerne, er at terroren ikke organiseres innen en spesiell gruppe og ikke har formelle ledere. ZOGs agenter - politiet - får dermed vanskeligheter med å identifisere og pågripe utøverne. Terrorismen blir en anonym handling, noe av en folkebevegelse, som «skaper frykt i samfunnet». Lasermannen som forbilde En av de som pleier å framheves som et forbilde på «leaderless resistance» er lasermannen, John Ausonius, som skjøt ti innvandrere og drepte en under sine herjinger på begynnelsen av 1990-tallet. Det skal framheves at så godt som alle av de «ensomme galningene» som Buford og hans likesinnede i USA som har hengitt seg til mordorgier det siste året, enten er medlemmer i eller har tilknyt- ning til grupper der prinsippet «leaderless resistance» holdes høyt. Selv Sverige har sine terroristfilosofer. Når den militante bevegelsen oppgav VAM-konseptet omkring 1993 gjenstod spørsmålet om hvordan kampen skulle finansieres. Bankran, i det minste ikke systematiske sådanne, var ikke lengre aktuelt. Politiet var for flinke til å løse puslespill, og alt for mange raseforkjempere ble «politiske fanger». Når Hvit Makt-musikke slo gjennom i 1993 løste dette problemet med finansieringen. CD-salget ble en lukrativ inntektskilde, og flere grupper som preket om militant kamp ble omdannet til produksjonsselskaper. Den viktigste av disse, organisasjonen rundt VAM og tidsskriftet Storm, ble forvandlet til Nordland, et blad med fargetrykk og gjennomtenkt layout. Et annet selskap er Ragnarock Records i Helsingborg, en av de største produsentene av Hvit Makt-musik og hatpropaganda i Europa. Ragnarock Records er egentlig et samlenavn for et titalls forskjellige selskaper som selger alt fra videofilmer og Hitlermonografier til terroristmanualer og survival-kniver. Den politiske organisasjonen bak Ragnarock er Blood & Honour/Scandinavia og Combat 18 International. Blood & Honour Blood Blood & Honour ble i utgangspunktet dannet som et samlingspunkt for skinheadbevegelsen i England på 1980-tallet, men ble overtatt av Combat 18. Sifrene står for bokstavene A H, altså Adolf Hitler. C18 propaganderte for en slags blanding av organisert terrorisme og «leaderless resistance». Gruppen var sterkest på midten av 1990-tallet, men har i de senere årene fått store problemer med de engelske myndighetene. Den forhenværende lederen i C18, Charlie Sargent, har fått livstid i fengsel for mord, og organisasjonen styres nå av Will Browning som propaganderer for bombekampanjer i hele Europa. C18-aktivister har gjennom årenes løp gjennomført voldsomme overfall på både antirasister og opposisjonelle innenfor nazibevegelsen. Organisasjonen ligger bak flere av de seneste årenes brevbombekampanjer. I takt med at politiet har øket presset mot C18 har organisasjonen krympet, og har i dag knapt 20 medlemmer i London. At de er så få bekymrer ikke lederne for C18. I de senere årene har de vært sysselsatte med å flytte hele virksomheten utenlands, først og fremst til Ragnarock Records i Helsingborg og til videoforetagendet NS88 i Danmark. Ragnarock, eller rettere sagt Blood & Honour/Scandinavia, er dermed i dag et politisk og organisatorisk sentrum for den mest voldelige nynazistiske strømningen i Europa. «Blue Pigs» Det finnes ingen grunn til å betvile hvilken politikk B&H i Skandinavia kjemper for. Gjennom sine skrifter, sine taler ved forsamlinger og sin Internettside maner organisasjonen til «leaderless resistance» og til voldelig kamp mot demokratiet. I juli i år , noen dager før bilbombene i Nacka og Malmö, gjennomførte dansk politi en ransaking av et hus på Langeland. Huset hadde tjenestegjort som hemmelig møtelokale og CD-lager for C18. Flere personer ble pågrepet, og en av lederne, Erik Blücher, fordømte politiinnsatsen som et typisk statlig overgrep. På Blood & Honours hjemmeside var de mer frispråklige. Under rubrikken «Red scum and blue pigs» ble hovedfienden pekt ut. Det var delvis de antirasistiske demonstrantene som dukket opp på Langeland, og delvis de politifolkene, «pigs in blue», som hadde deltatt i anslaget mot bygningen. Blood & Honour kvier seg heller ikke for å åpenlyst true de politifolkene som griper inn mot organisasjonen. Slik beskrives det danske politiets ransaking av huset på Langeland: «ZOGs blå mafia slo til. Det var den reneste trakassering, som ble krydret med litt terror. Ruben, (vokalist i det svenske bandet Hets mot Folkgrupp), ble alvorlig mishandlet, men vi lyktes i å få et foto av svinet i blått og en dag håper jeg virkelig at arisk rettferdighet skal utvises» Dobbeltmordet på to politifolk i Malexander hylles på følgende vis: «Ildkampen mellom nasjonalsosialister som befridde bankmidler og ZOG-troppene re en rettferdig hevn for politiets mord på patrioten Martin Krusell i Malmö i 1991.» Noen uker senere ble åstedet for drapene vandalisert, og hakekors sprayet der. B&H uttaler seg til og med om bilbomben mot Peter Karlsson og Katarina Larsson i Nacka: «Bombingen av journalisten Peter Karlsson var (..) en helt berettiget handling i selvforsvar...» Andre artikler \| Tilbake til forsiden