Joe Erling Jahr har innrømmet å ha knivstukket Benjamin Hermansen, det er det vanskelig å komme utenom. Hans medtiltalte sliter med troverdigheten, etter at flere vitner har gått i mot deres fremstilling av saken på vesentlige punkter. Rettssaken etter holmliadrapet har gitt oss innblikk i et pill råttent miljø, hvor tysting, vold, trusler og fornedrelse er hovedingredienser. Historien om Joe Erling Jahr er imidlertid også historien om et barnevern som feilet fatalt.
Vitnene i saken har tegnet et relativt entydig bilde av en ung mann som ble forsømt og sviktet av alle: Moren forlot ham, og ingen andre gjorde noe, eller de gjorde i hvert fall ikke nok. Vi har hørt utekontakten beskrive en forkommen, tynnkledd og ustelt fjortenåring som nærmet seg nazimiljøet. De sakkyndige har beskrevet en gutt med hørselsproblemer og med mangelfullt utviklede sjelsevner.
Vennene forteller om en ung mann som lekte med legoklosser til han fyllte 16, og som kunne se ti videofilmer i strekk. Politiet rapporterte til barnevernet at fjortenåringen Jahr ble funnet dørgende full, men ingenting skjedde.
Det var imidlertid ett sted hvor Jahr følte seg velkommen: hos nazistene. Her fikk han en illusjon av varme og kameratskap, av den omsorgen han ikke fikk noe annet sted. At Jahr ble banket opp av svarte ungdommer på T-banen ble kynisk brukt som en symbolsak av nazistene. Jahr selv, som hadde et søkk i brystkassen, ble brukt som askebeger - av dem som hevdet å være kameratene hans. Hvorvidt de også bruker ham som syndebukk vil rettsbehandlingen vise.
Rettssaken har tegnet et forstemmende bilde av et miljø hvor alkoholbruk, nazipropaganda og rå voldsanvendelse har vært blant de viktigste ingrediensene. Nazistiske aktører har stått frem og messet om kameratskap, og at det viktigste er å ikke tyste. Når man vet at kameratskapet dreier seg om å bruke de svakeste i omgangskretsen som askebeger, og at tysting er svært utbredt, blir ordene til fotsoldatene som har forklart seg i retten hule. Enda hulere lyder ordene til nazistiske ledere som kynisk utnytter utsatt ungdom. Tore Wilhelm Tvedt og ande ledende figurer var ikke på Holmlia, men sektvirksomheten til folk som Tvedt har trukket unge mennesker inn i disse destruktive miljøene - og derfra er veien til å bli voldsforbryter svært kort.
Joe Erling Jahr trodde på kameratskapet i nazimiljøet. Hva skulle han ellers tro på? De voksne som sviktet? Fantasiverdenen i sjørøverfilmene han er så glad i? Jahr kunne trolig like gjerne ha blitt plukket opp av pinsevennene, eller hvilken som helst annen gruppering som tilbød ham trygghet. Noen vil derfor kanskje hevde at det var ren uflaks som førte Jahr inn i nazistenes rekker.
Problemet er at dette argumentet ikke holder vann. Grunnen til det er at vi i Norge har et hjelpeapparat som skal fange opp ungdommer som er i den situasjonen Jahr var i. I dette tilfellet sviktet hjelpeapparatet, og det fikk fatale konsekvenser, ikke bare for Joe Erling Jahr, men også for Benjamin Hermansen.
For Joe Erling Jahr er trolig løpet kjørt. Det gjenstår å se hvor lang straffen blir. For Kvisler og Andreassen er fortsatt skyldspørsmålet uavklart. Barnevernet står ikke for retten i denne saken, men det burde de kanskje ha gjort.
Publisert 21.12.01
Tilbake til forsiden
