Selv om historiske forhold gjør at man ikke direkte kan sammenligne Demokratene med Nasjonal Samling er det sider ved Demokratenes politikk og partiledelsens utspill som er sterkt urovekkende og som, hvis de ble satt ut i livet, savner andre paraleller enn det man så under Quisling-regimet.

Lise Apfelblum

Selv om det eksisterte antisemittiske strømninger i den norske befolkningen hadde den jevne mann og kvinne likevel vett nok til ikke å gi Nasjonal Samling med sin komiske hird noe tillitsvotum gjennom valg, og partiet ble aldri noe mer enn en ekkel parantes i det demokratiske Norge. Det var først ved hjelp av tyske bajonetter at NS fikk gjennomslag for sin politikk.

Det norske Holocaust startet ikke ved portene til Auschwitz. Allerede på trettitallet var deler av Nasjonal Samling, representert ved folk som Haldis neegård Østbye og Ørnulf Myklestad, i gang med spredningen av jødefiendtlig propaganda.

I 1942 startet innstramningene. Først kom stemplingen av jødenes pass den 20. januar 1942, samme dag som Wannseekonferansen startet og planene for ”den endelige løsningen på jødeproblemet” ble lagt.

Deretter fulgte stadig flere innskrenkende tiltak mot jødene. Det hele kuliminerte den 26. november 1942 med den første deprotasjonen av jøder fra Norge. Før det var alle jøder fratatt sitt statsborgerskap og deres eiendom ble inndratt.

Man burde forvente at man i Norge, hvor vi har ett av verdens høyeste utdanningsnivåer, hadde evnen til å trekke historiske lærdommer fra annen verdenskrig, at man var seg bevist hvor dyrebare enkelte demokratiske prinsipper er. Vi burde ha lært at å ville forby noen å dyrke sin gudstro, eller å sortere mennesker ut i fra deres etniske opprinnelse til syvende og sist fører til sivilisatoriske sammenbrudd. Dessverre er det ikke slik. Hos Vidar Kleppe og hans folk er bare det mest ekstreme godt nok, og demokratiske prinsipper er noe man tar svært lett på.

Mens partiet frir til kristne velgere og fremhever sin israelvennlighet er det fra kristent og jødisk hold man ser faresignalene og roper varsku. Når en av våre fremste krigshelter sammenligner Demokratenes forslag med Hitlers politistat bør vi lytte. Det samme bør vi når fremtredende jøder ber forstandige mennesker vende seg bort i avsky.

Det er et hav av forskjell på forholdene i Norge på 30-tallet og senere under krigen og det samfunnet vi lever i i dag. Ekstremistiske bevegelser har ingen sjanse til å komme i posisjon i parlamentariske organer i overskuelig fremtid, og for de fleste fremstår partiet med det misvisende navn Demokratene som et latterlig fremmedelement i et opplyst demokrati.

Man kan spørre seg hvorvidt det er bryet verdt å ofre tid og omtale på en bevegelse som så til de grader stiller seg på utsiden av det verdisett vi liker å forbinde med Norge. Samtidig er en viktig historisk lærdom at det som er lite og latterlig i dag over tid kan vokse seg stort og truende.

Det viktigste er dog at vi trekker en anstendighetens grense; Hva slags idèer ønsker vi skal være akseptable i den offentlige samtalen? Det er ikke vårt ærend å rope på forbud mot organisasjoner og partier. Svaret til ekstremister som vil avskaffe religionsfriheten og dele oss alle inn etter hvor våre forfedre er født, må være en målbevist markedsføring av demokratiet og en systematisk opplæring av den oppvoksende generasjon i respekt og inkludering. En tanke kunne være å gjøre reisen med de hvite bussene til Auschwitz til en obligatorisk del av skolegangen. Slik kan vi ta vare på dyrekjøpte historiske lekser.