ARVEN ETTER QUISLING
-Spesialreportasje fra gammelnazistenes mørkeloft

De siste månedene har Monitorredaksjonen gjennomført en større undersøkelse av forholdene omkring Institutt for Norsk okkupasjonshistorie (INO) og kretsen av aktive gammenazister i Norge.

 

Vi har fått innblikk i et miljø hvor mild revisjonisme, hvor man "forstår" Quislings handlemåte under krigen, går hånd i hånd med ondsinnet antisemittisme.

DE STANDHAFTIGE
Allerede rett etter annen verdenskrig dannet tidligere medlemmer av Nasjonal Samling sine kameratklubber. Læreren Nils Vikdal grunnla stensilen Skolenytt, som senere skulle bli avisen Folk og land. Opp gjennom femtiårene var målsettingen å få en ny gjennomgang av landssvikoppgjøret, som av gammenazistene konsekvent kalles rettsoppgjøret. Arbeidet ble kanalisert gjennom Sambandet for Social Oppreisning. Samtidig som man ikke blandet seg inn i dagsaktuelle politiske saker i Norge, var de internasjonale kontaktene mangslungne. Den svenske fascisten Per Engdahl, Den tyske nazihelten Otto Skorzeny og den belgiske SS-generalen Leon Degrelle var alle sammen gode venner av de norske landssvikerne. Sambandets medlemmer deltok i hemmelighet på internasjonale nazisamlinger, blant annet på stiftelsen av den såkallte Malmø-internationalen, Den europeiske sosiale bevegelse. Norske nazister i svensk eller syd-amerikansk eksil bidro med sitt, både i form av pengehjelp og politiske forbindelser.

NYE KREFTER På sekstitallet vokste det frem en ny generasjon høyreekstremister i Norge. Noen av disse var ultraliberalister og høyreradikale som senere gikk i pasivitet eller inn i for eksempel Fremskrittspartiet. Andre hadde andre og større mål enn å skjule seg i Anders Langes og senere Carl I. Hagens skjørtekanter. Blant disse finner vi Erik Rune Hansen, i dag leder for Norges nasjonalsosialistiske bevegelse (Zorn 88), Olav Hoaas, dømt for rasisme, Erik Blücher, senere leder for Norsk Front og en rekke andre av dagens kjente naziaktivister. På sambandets kontorer ble de unge tatt vel imot av den tidligere hirdstabsjefen Orvar "Virvar" Sæther og den gamle redaktøren av NS-organet Fritt Folk, Odd Melsom. De unge fikk politisk oppbacking og skolering av de eldre som så den nye generasjonen som sitt store håp.

INSTITUTT FOR NORSK OKKUPASJONSHISTORIE (INO): Stiftet i 1975 som en forlengelse av det nedlagte Forbundet for sosial oppreisning. INO eksisterer både som en medlemsorganisasjon, med Åge Berg fra Holmekollåsen i Oslo som leder og som stiftelsen Norsk okkupasjonshistorie, med den tidligere Waffen-SS soldaten Knut Baardseth som leder.     Miljøet rundt INO har vært fødselshjelpere for både Erik Blüchers Norsk front og Erik Rune Hansens Norges nasjonalsosialistiske bevegelse (Tidl. Zorn 88). Folk i dette miljøet har også stilt til valg på listene til Ensliges parti, Norges demokratiske parti, Frie folkevalgte, Nasjonaldemokratene, Fedrelandspartiet og Hvit valgallianse. Mange er i dag medlemmer i Knut Westland og Vilfred Hansens Norges Patriotiske Enhetsparti.

NORSK FRONT
Sambandet for Social Oppreisning ble nedlagt i 1975. Samme år ble Institutt for Norsk Okkupasjonshistorie (INO) stiftet. INO var imidlertid ikke den eneste høyreekstreme nyskapningen dette året. Nazipartiet Norsk Front, under Erik Blüchers ledelse, ble også dannet. Jordmødre var de entusiastiske gammelnazistene i INO-kretsen rundt Melsom og Sæther. Den første tiden var flertallet av INOs ledelse medlemmer. Erik Rune Hansen, som den gang var medlem av ledelsen i Norsk Front, satt da som redaksjonssekretær i Folk og Land. Senere skulle INO og Norsk Front skille lag, dels på grunn av taktiske overveielser, dels på grunn av interne uenigheter blant gammelnazistene. Uenighetene var dog ikke større enn at Folk og land kunne berolige med at "vi skilles som venner". En fløy av gammelnazistene fortsatte i Norsk Front, mens andre valgte å arbeide gjennom Vera Grønlunds Frie Folkevalgte. (Sist dette partiet stillte til valg var det som Frihetspartiet mot EU-unionen)

VALGETS KVALER
De av gammelnazistene som fulgte Norsk Front, delte Blüchers drøm om å stille til valg og vinne innflytelse i folkevalgte organer. Blant de mest kjente av disse var SS-veteranen Ole Darbu (Se egen sak), nå avdøde Nils Andreas Nilsen, som senere ble dømt for rasisme, avdøde Asbjørn I. Bru, som etter krigen skrev en bok som fornektet Holocaust og mange andre. Etter flere mislykkede forsøk på å få registrert Norsk front som lovlig parti, valgte man å gå inn i andre partier. I 1976 forsøkte nazistene å overta Ensliges parti, men ble kastet ut. I 1979 stillte de til valg på listene til minipartiet Norges Demokratiske parti. Dette forsøket strandet imidlertid på at listene var så mangelfulle at de aldri ble godkjent.

 

DAGENS EKSTREMISTPARTIER Det samme året fikk forøvrig INOittene det travelt med å fraskrive seg foreldreansvaret for Norsk Front. Bakgrunnen var Petter Kristian Kyviks bombeaksjon mot et første mai tog i Oslo. Siden den gang har gammelnazistene holdt en lav profil med hensyn til å menge seg med yngre høyreekstremister, selv om mange av dem har dukket opp på valglistene til både Hvit valgallianse, Fedrelandspartiet og Nasjonaldemokratene. Verdt å merke seg i denne sammenhengen er også det obskure "Hjelp de fremmedkulturelle hjem, ellers mister vi landet vårt", som var det nye navnet på det tidligere folkeavstemningspartiet. Leder her var Arne Grønlund Borgir, gammel SS-veteran og nazist. (Se egen sak).

FOLK OG LAND Ble fra starten, i 1946, utgitt av Kristiansundslæreren Nils Vikdal, under navnet Skolenytt, og var tenkt som et tidsskrift for tidligere medlemmer av det nazistiske lærersambandet. Avisen skiftet navn i 1948, til 8. Mai og til sist i 1954 til Folk og land. Publikasjonen beskjeftiger seg hovedsaklig med krigsnostalgisk mimring og forsøk på omskriving av norsk krigshistorie. Bladet holder en svært lav profil i forhold til dagsaktuelle politiske spørsmål. Folk og land utgis i dag av A/S historisk forlag med Kristiansandsmannen Helge Morgan Sæther som daglig leder og styreformann. Nåværende redaktør er Kjell Blich Schreiner.

SKYGGENES DAL
Åttitallet ble et bedrøvelig tiår for gammelnazistene. Borte var de fleste Norsk fronterne. Nazismen var diskreditert av skyting og bomber, økonomien hanglet og opplaget til Folk og land bare sank. Ut på 90-tallet var økonomien så dårlig at de måtte selge de nedslitte lokalene på Enerhaugen i Oslo til første og beste kjøper. Så skjedde det noe: Den gamle NS-mannen Rolf Ingebrigtsen skaffet sine gamle partifeller plass i et lokale han eide i Tiedemannsgate 4, på Oslos beste vestkant. Ingebrigtsen, som nå er død, arvet lokalene etter sin onkel, den ekstreme antisemitten Eugene Nilsen. Lokalene eies i dag av Ingebrigtsens enke. Samtidig, fra litt forskjellige kilder, fløt det penger inn i kassen igjen. Man dannet stiftelsen Norsk okkupasjonshistorie og hadde penger nok til å dele ut stipender til studenter som ville arbeide med spørsmål i tilknytning til 2. verdenskrig.

NYTTIGE KONTAKTER
INOittene fikk også kontakt med en del forfattere som de hjelpsomt forsynte med sin versjon av norgeshistorien, eller som de selv skriver i internskrivet INO-nytt Nr. 3/94/95: "Det er oppnådd verdifulle konkrete resultater med å få frem våre synspunkter i forskjellige sammenhenger, det dreier seg her tildels om mer langsiktige prosjekter." Resultatene har vi sett de siste årene. Det er lansert flere bøker hvor faktafremstillinger og konklusjoner er så hullete at de bærer INOs umiskjennelige stempel. At de, etter at INO-aktivisten Einar Rustad hadde vært ute på en lengre runde hos forlagene, fikk utgitt Quislings "Russland og vi", med forord av historieprofessoren Hans Fredrik Dahl, var også en triumf. Einar Rustad er forøvrig en av de mest aktive skribentene i Folk og land. At lesere av denne publikasjonen ikke har merket seg ham er ikke til å undres over: han bruker nemlig inntil syv forskjellige pseudonymer. Ett av dem er Hans Olavsen, som han bruker når han skriver bokanmeldelser og lignende. En annen bok som ble utgitt fra INO-miljøet er Hans Gerviks bok "Refleksjoner etter 50 år". Den er et eneste stort forsøk på å omskrive historien om norske nazisters landsforæderi. Den litterære kvaliteten er rystende lav og Gervik hadde problemer med å få den utgitt. Til sist ble den utgitt på noe som kaller seg Trans forlag på Hafslundøy. Bak forlaget står den gamle SS-veteranen og Folk og land skribenten Håkon Glosli.

 

UNGDOMMEN De gamle quislingene blir, ettersom årene går, stadig færre i antall. Mange av dem er også svekket av alder og sykdom. De har det følgelig travelt med å finne verdige arvtagere. Tidlig på 90 tallet forsøkte de seg med historiske diskusjonsgrupper for ungdom, i regi av "instituttets" ungdomsagent, Helge Sæther. Sæther klarte virkelig å samle sammen en flokk tenåringer til treff på det støvete INO kontoret. Vi vet ikke konkret hva som kom ut av dette tiltaket. Et pussig sammentreff er det dog at det i tid faller sammen med at Zorn 88 vervet en del skoleungdom.

HJELPEORGANISASJONEN FOR KRIGSSKADDE Dette er den eneste av veteranorganisasjonene for tidligere Waffen-SS medlemmer som står frem offentlig. Organisasjonen fungerer som pressgruppe for bla. Mottagere av tysk krigspensjon. Organisasjonen ble i mange år ledet av veteranen fra Den norske legion og pansergrenaderregiment Norge, Eivind Saxlund. Den ledes i dag av divisjon Wiking-veteranen Amund Enger, som også er primus motor for Wiking-veteranene.

BARNEARBEIDET
Det norske folks behandling av NS-barna, dvs. NS-medlemmenes barn, etter krigen, er et av de skammeligste og mørkeste kapitler i vår etterkrigshistorie. Mange av disse menneskene har slitt med store problemer senere i livet, etter å ha opplevet såkalt gode nordmenns mobbing og blitt ansvarliggjort for foreldrenes forbrytelser. En del av disse har dannet Foreningen av norske NS-barn. Foreningen har eksistert utenfor INO og er en støttegruppe for mennesker som har hatt vanskeligheter på grunn av foreldrenes valg av side under krigen. Dette har INOittene tungt for brystet. INO har derfor fått sin egen "barnegruppe", anført av den svært pågående Skienslegen Inger Cecilie Stridsklev.

LIKVIDASJONER
Stridsklev har fremstått som forsker og har presentert en rapport om motstandsbevegelsens likvidasjoner under annen verdenskrig. Rapporten konkluderer med at motstandsbevegelsen likviderte minst dobbelt så mange mennesker som tidligere anslått. Stridsklevs rapport er svært mangelfull og feilene er florerer. Går man Stridsklev nærmere etter i sømmene finner man at hun er en av INOs yngre aktivister og i ett og alt en talsperson for "instituttet". Hun har gjort seg berømt ved å hevde at Nasjonal Samling ikke var antisemittisk. Da nazistene den 28 oktober i fjor markerte årsdagen for Quislings død, samlet de seg hjemme hos Stridsklev til en, etter sigende, svært gripende minnestund.

PENGER FRA ARGENTINA
Stridsklev, som er en ivrig deltager på alle SS-veteranenes fester - Iført NS-medlemsmerke og Davidsstjernen i gull rundt halsen! - deler ivrig ut sine invitasjonsskriv til vennetreff for NS-barn og ber de gamle om å gi videre til barn og barnebarn. På treffene, som ikke har vært nevnverdig godt besøkt, sies stemningen å bli svært god utover kvelden, særlig når man setter på plater med musikk og taler fra gamle dager. .. Av en eller annen grunn har deltagere på treffene opplevet å få bladet til Norges nasjonalsosialistiske bevegelse, Gjallarhorn, i posten en stund etterpå. Bladet blir sendt fra Polen, hvor organisasjonens leder, Erik Rune Hansen etter sigende oppholder seg. Stridsklev er en utrettelig dame, som sender ut hundrevis av brev om vennetreffene. Adressene får hun fra INOs medlemsarkiv. Såvidt vi kan se må virksomheten medføre skyhøye portoutgifter. Riktignok er leger i dette landet rimelig godt lønnet, men det er klart at bidragsytere kommer godt med til Stridsklevs barnearbeid. En slik bidragsyter er Petter Kahrs, som bor i Argentina. Han har gitt flere tusen kroner til "vennetreffene".

SOLBRIS
Petter Kahrs er sønn av den bergenske stornazisten og SS-offiseren Sofus Kahrs. Sofus Kahrs rømte fra soning av sin landssvikdom og stakk, sammen med 10 andre landssvikere, til Argentina med båten Solbris. Der slo de seg ned i den norske nazikolonien. Petter Kahrs, uttaler i flere intervjuer med norske aviser at han forsvarer sin fars handlinger under krigen. Han omtaler de SS-frivillige som folk som kjempet for det de trodde på.

VAMPYRER
I forbindelse med INOs "barnearbeid" karakteriserte en innsender i Aftenposten INOittene som vampyrer som suger blod av sine egne barn. Hvorvidt blodsugingen gir de gamle styrke nok til å overføre arven etter Quisling til sine egne etterkommere er foreløbig uvisst. Det er imidlertid ikke bare Inger Cecilie Stridsklev og hennes "barnegruppe" som står klar, også andre og mer politiserte krefter er parat til å høste det Quisling sådde.

---

 

Ny generasjon står klar

En rekke grupper og miljøer er kandidater til rollen som gammelnazistenes arvtagere. Blant disse er kretsen rundt tidsskriftet Alternativt samfunn og Knut Westlands Norges patriotiske enhetsparti.

 

INOittene er kloke nok til ikke å satse på en enkelt kronprins eller en enkelt gruppe når de skal utpeke sine arvinger. Vi kan snakke om en akse av forskjellige personer og miljøer. Det største av disse miljøene er Norges Patriotiske Enhetsparti (NPE).

EKSTREM NASJONALISME
Partiets stifter og formann, Knut Westland, er en herre med mange jern i ilden. I tillegg til å være kaptein i hærens forsyningskommando, var han en av stifterne i Folkebevegelsen mot innvandring. Sammen med sin partifelle og venn fra tiden i FMI, Vilfred Hansen og Fritt forums Lillian Evant, forsøkte han for to år siden å stifte det norske åsatrusamfunnet. Prosjektet ble skrinlagt da myndighetene nektet å godkjenne det som trossamfunn. NPE stiftet han på begynnelsen av 90 tallet.

FISK OG PLANTER
Partiet, som vil ha tilbake Jämtland og Härjedalen, forkynner en ekstrem nasjonalisme. Eller for å sitere fra den nynorske versjonen av partiets program: "Nasjonalismen er den einaste av våre politiske "ismer" som tek utgangspunkt i naturen og det naturlege........Det er lærerikt å sjå på naturen. Dei fleste dyr, fuglar og fiskar gjer det same, rett nok på ein noko annan måte. Dei markerer grensene eller revir og verjer dette området heilt til dei må rømme på grunn av overmakt. Til og med plantane gjer det same. Vi tykjer difor at vi er i godt lag når vi vil verje Noreg for det norske folket."
Westlands parti har også programfestet motstand mot burhøns, innføring av dødsstraff og mer norsk marsjmusikk på radio.

TILHENGERSKARE
Mange har trodd at Westland var en underlig skrue som danset vals med seg selv i en krok. Dette viser seg ikke å være tilfelle. Partiet har en tilhengerskare som dels springer ut av miljøet rundt INO, dels av tidligere medlemmer av Norsk Front/Nasjonalt Folkeparti og til sist noen medlemmer av Norges nasjonalsosialistiske bevegelse. En av dem som har god kontakt med Westlands parti er for eksempel den tidligere Norsk Front-aktivisten Tor Petter Hadland. Samtidig som partiet forfekter en åpen og agressiv nasjonalisme, forfekter ikke programmet åpent raseteorier eller herretenkning. Hentydninger er det imidlertid nok av, i tillegg til kompromissløs innvandringsmotstand. I ABC for unge patrioter skriver de, under overskriften; Hvem er mot oss:
"Våre egentlige fiender, de som også direkte og indirekte står bak innvandringen til Norge og Europa, er de som styrer det internasjonale bank- og finansvesenet... ...Det er disse folkene som styrer det såkalte pengemarkedet, som lever av spekulasjon og ågervirksomhet. Vi omtaler dem med fellesbetegnelsen bankierer."
Paralellene til nazismens antijødiske propaganda er klare.
Blant gammelnazistene faller dette forsøket på en stueren fremføring av nazismens budskap i svært god jord og Westland høster mange lovord for sitt arbeid.

ALTERNATIVT SAMFUNN
På Elverum utgir Even Lorch-Falch en underlig publikasjon med tittelen Alternativt samfunn. Bladet presenterer seg som arvtager til den landssvikdømte Bertram Dybwad Brocmanns samfundsparti fra 30 tallet. Det er fullt av merkelige anekdoter, artikler om alternativ pedagogikk, amalgam i tannfyllinger, motstand mot burhøns, hjemmesnekret poesi og tvang i psykiatrien. Innimellom alt dette finner kjente rasister som Olav Hoaas, eller historierevisjonister som Ola Misvær, spalteplass. Her finner vi også skribenter som Nasjonal Samlings gamle propagandaleder i Oslo, Ørnulf Myklestad (Se egen sak).

KJETTERPRIS
Bonden Sigurd Lyngstad fra Viksdalen, dukker, i tillegg til å skrive i Alternativt samfunn, også opp i Gjallarhorn, bladet til Norges nasjonalsosialistiske bevegelse, hvor hans ytringer er noe mer frimodige enn de han setter på trykk i Alternativt samfunn. Lyngstad er forøvrig tildelt "kjetterprisen" av Alternativt samfunns redaktør, Even Lorch-Falch. Lyngstads skrift "Tenk sjølv", hvor han angriper EU-systemet, markedsføres av Norges Patriotiske Enhetsparti.

ROLV OLSEN
Rolv Olsen fra Tolga, tidligere redaksjonssekretær i Folk og land, er en annen ivrig skribent. Han er en av gammenazistenes ivrigste forsvarere og brennende opptatt av spørsmål som knytter seg til trefningen i Eggedal under krigen. Olsen skryter hemningsløst av hvordan INO på sine møter har hatt tidligere motstandsfolk som foredragsholdere. Vi antar at han da sikter til den ivrige innvandringsmotstander og tidligere listekandidat for Jack Erik Kjuus` Stopp innvandringen, Erik Gjems Onstad. Onstad har i de senere år vært forsvarsadvokat for en rekke kjente voldsmenn på ytre høyre fløy.

STAKKARS TORTURISTER
Mange av Folk og lands øvrige skribenter dukker også opp i Alternativt samfunn. Det var for eksempel ikke noennoen overraskelse å finne historierevisjonisten Inger Cecilie Stridsklev blant bidargsyterne. Hun gir blant annet til beste sin egen fortolkning av begrepet likvidasjoner. I en artikkel bruker hun et eksempel hvor en fange som, etter å ha blitt torturert og nærmest sultet til døde, skyter seg ut av fengsel. To av torturistene dør. Stridsklev spør retorisk om hans frihet var verdt disse to mennenes liv. Formodentlig burde han, av hensyn til sine torturisters helse ha latt seg torturere til døde, eller røpet navnene til andre motstandsfolk og på denne måten bidratt til å fylle Gestapos fengsler.

PARTIBYGGENDE ARBEID
Vilfred Hansen, som har ført det økonomiske programmmet til Norges Patriotiske Enhetsparti i pennen, figurerte en periode som redaksjonsmedlem i bladet. I ett av numrene trykket de en lengre artikkel som ukritisk hyllet NPE. Knut Westland bestillte da tusen ekstra eksemplarer av bladet for å bruke det i sin partibyggende virksomhet. Mange i kretsen rundt Alternativt samfunn omtaler Westlands parti som "partiet vårt".
Det er i dette grumsete farvannet at gammelnazistene ser håp om å finne verdige arvtagere. Med Inger Cecilie stridsklev som revisjonistisk fyrtårn og ansikt utad, med Alternativt samfunn som forum for de meningsytringene som ikke passer inn i det gammelmodige og spissborgerlige Folk og land og med Westland som bygger av et ekstremistparti, hvor den mest åpne nazismen er pakket inn i demokratiske fraser, slik håper de å kunne bringe Quisling til heder og verdighet igjen. Med litt hjelp fra bevistløse forfattere og historieløse historikere vil de kanskje kunne klare det, hvis ikke konkurransen mellom stadig nye føreremner nok en gang legger alt i grus.

JØDEHAT OG FRIMURER-PARANOIA

Miljøet rundt Institutt for Norsk Okkupasjonshistorie (INO) vil gjerne fremstille seg som "milde" revisjonister, som forsvarer Quisling, men tar avstand fra nasjonalsosialisme og antisemittisme. Bakgrunnen til to sentrale aktører i INO-miljøet, Eivind Saxlund og Ørnulf Myklestad, tyder på at dette er en sannhet med modifikasjoner.

Eivind Saxlund var medlem av NS allerede før krigen, og da 9. april kom, fornyet han sitt medlemskap, ettersom han "ville prøve å bidra til at landet skulle få en nasjonal regjering som kunne hevde våre interesser vis-à-vis okkupantene".1 I kampen for "Norges sak" meldte han seg i 1941, nitten år gammel, som frivillig til Den Norske Legion og deltok i beleiringen av Leningrad. Fra Legionen kom han til 23. SS pansergrenaderregiment "Norge", under ledelse av general Felix Steiner, som deltok i kampene i Baltikum. Regimentet var i sluttfasen av krigen med på tilbaketrekningen helt inn i Berlin.

"MILD" REVISJONISME
Etter sonet landssvikdom tok Saxlund juridikum i 1953 og ble advokat. Med tiden fikk han ansettelse i finansdepartementet, hvor han endte som underdirektør før han gikk av med pensjon. Saxlund har aldri lagt skjul på sin NS-fortid. Han stod blant annet frem i Haagen Ringnes' TV-serie "I solkorsets tegn" i 1981, og har senere deltatt på flere boklanseringer knyttet til Nasjonal Samlings historie. Han forsvarer i disse sammenhenger Quisling og NS, men nasjonalsosialismen mistet han troen på allerede under krigen: "Troen på at den nasjonalsosialistiske ideologi ville bringe noe godt, den ble borte. Samtidig mente jeg fremdeles at Nasjonal Samling likevel var en viss bremse på besettelsesmakten."2

KRISTENLEDER OG SS-VETERAN
Denne offentlige anger har nok vært nødvendig, ikke bare på grunn av hans posisjon i statsforvaltningen, men også fordi han i en årrekke har vært en aktiv kristenleder, blant annet som formann i Strømsø menighetsråd i Drammen (frem til 1997), og som leder av arbeidsutvalget i "Bønneuke for kristen enhet" - en av de viktigste årlige felleskristne begivenheter i Norge.
Andre forhold gjør det imidlertid usikkert hvor dyptgripende oppgjøret i realiteten er. Faktum er at Saxlund er særdeles aktiv i gammelnazistmiljøet. Han har sittet i INOs valgkomité og ledet i en årrekke "Hjelpeorganisasjonen for krigsskadde" (en interesseorganisasjon for tidligere norske SS-soldater), samt deltatt på SS-veteran-turer til gamle slagmarker på Østfronten. Han figurerer også på listene til "Kameradenwerk Korps Steiner", en internasjonal Waffen SS-veteranforening. Ikke minst det siste kan tyde på at Saxlunds engasjement ikke bare er sosialt og nostalgisk, ettersom "Kameradenwerk" pleier svært nære forbindelser med dagens tyske nynazister og voldelige skinheads. Talende er det også at Saxlund abonnerer på magasinet "Junge Freiheit", som er organ for det mer intellektuelle sjikt av dagens tyske høyreekstremister.

TVILSOM FAMILIETRADISJON
I samtale med Ringnes sier Saxlund at opplysningene om at jødene måtte gå med gul stjerne i Tyskland gjorde et "forstemmende inntrykk på ham". Hvis han med dette mener å ta avstand fra antisemittismen, har han lykkes i å bryte en sterk familietradisjon. Hans farfar med samme navn, høyesterettsadvokat Eivind Saxlund, må sies å ha vært nasjonalsosialist før begrepet ble myntet. I 1910 utgav han boken "Jøder og Gojim" som, ved siden av Helge Erichen Forlags utgave av "Sions Vises Protokoller" fra 1920, utvilsomt er den verste antisemittiske bok utgitt i Norge før krigen. Inspirert av rasefilosofen, antisemitten og pre-nazisten Houston Stewart Chamberlain advarer Saxlund d.e. mot "den jødiske fare" som truer landet: "Den fare, der truer fra Jødene, ansees af mange for den største, der truer vort Samfund, ikke paa Grund af Udsigten til Jødenes financielle Overherredømme i og for sig, men fordi den mosaisk-talmudiske Tankegang smitter vor Karakter, forvirrer vore Moralbegreber og skader vore beste Raceegenskaber, forandrer Folkekarakteren, truer med at gjøre os Alle til 'Jøder'."3

"ANTISEMITTISK SMUSSLITTERATUR"
Boken utkom i flere opplag frem til 1920-tallet, og foranlediget en rettssak i 1923, hvor forfatteren gikk til søksmål mot journalisten Paul Gjesdahl, som hadde karakterisert boken ved dens rette navn: "antisemittisk smuslitteratur". Rettens enstemmige dom var at Gjesdahls uttrykk ikke skulle mortifiseres.4
Saxlund forstatte imidlertid sitt korstog for raserenhet. Samme år utgav han sitt hovedverk "Momenter til Livsanskuelse på biologisk Grundlag", som tre år senere ble utgitt i Tyskland som "Blut und Geist". Det er ingen overraskelse at han på 30-tallet figurerer som entusiastisk abonnent på "Ragnarok" - Hans S. Jacobsens erke-nazistiske og pangermanske tidsskrift i opposisjon til det "myke" NS.

"RASENS GJENOPPVÅKNING"
Denne tvilsomme familietradisjon føres videre av en av Eivind Saxlund d. e. sønner, cand. econ. og cand. philol. Sigurd Saxlund (Eivind d.y. onkel), som allerede i 1933 forsøke å få utgitt sine rasebiologiske utgytelser i pamfletten "Rase og Kultur". Tiden var imidlertid ikke "moden" før i 1941 for kraftsalver av denne type: "Rasekaos hersker. Man vet ikke hva man vil. Fedrene ville en bedre slekt, de hadde mål med livet. Europa har ikke noe mål. Sportsidioti, feminisme, kubisme, dyrkelse av indere, psykoanalytisk onani-prat, nervesvekkelse og mangel på mot, preger Europa i dag. [...] Av asiaten har vi lært å regne livsverdier om til gull og sølv, av afrikaneren at jazz er musikk. Og alle bastardene forteller oss at rase er et foreldet begrep. Men det finnes ennå en reserve av rent blod. Når skal den våkne?"5
Som rektor ved Arendal offentlige høyere almenskole og konstituert NS-ordfører i byen gjorde Sigurd Saxlund sitt for "rasens gjenoppvåkning".

MYKLESTAD OG FRIMURERNE
Jødene bruker ifølge "Jøde og Gojim" mange redskaper i sin kamp for makt og rikdom, blant disse også hemmelige selskaper. Eivind Saxlund d.e. er imidlertid relativt forsiktig i sin kritikk av frimurerne: "Det er vel et Spørgsmaal om 'hemmelige' Forbunds Existence i vore Dage er berettiget," lyder det noe blodfattig.6 Likevel ser vi her konturene av den konspirasjons-paranoia som så ofte følger i antisemittismens kjølvann. En annen sentral aktivist i INO-miljøet, Ørnulf Myklestad, er i så måte et illustrerende kasus: "En seier for de makter som i dag er bærere av de jødisk-frimureriske og kommunistiske ideer, vil for evige tider besegle den nordiske rases og vesteuropeiske kulturs skjebne. Her gis no ikke lenger noe annet eller tredje alternativ. Alene en seir for et germansk Europa, kan redde vår rase og vår kultur fra den visse død," skriver han avslutningsvis i sin bok "Bak Frimureriets Kulisser" fra 1944.7

NIDKJÆR NAZIST
Myklestad sluttet seg til NS i 1933 og oppholdt seg i Berlin i lengre tid for å "studere nasjonalsosialismen på nært hold".8 Han var en særlig nidkjær nazist, som bekledte mange posisjoner: Han var NS' fylkessekretær i Bergen og Hordaland, fylkespropagandasjef i Stor-Oslo. I den siste kapasitet foreslo han inndragelsen av radioapparatene til ikke-NS-medlemmer og stod bak flere "sort propaganda"-tiltak, som opprettelsen av en falsk engelsk radiosender og falske illegale aviser. Fra juli 1942 til februar 1945 var han politisk kommisar i "Asker og Bærum Budstikke", hvor han fikk skussmål som en særlig usympatisk nazist: "Hr. Myklestad ble 'beingnager' i Budstikken i ca. 2 3/4 år, og i denne tiden gjorde han mange forsøk på å omskape bladet til en telegram- og propagandaavis for NS..."9

NORSK FRONT ANNO 1938
Likevel var det kampen mot det "jødiske frimureri" som stod Myklestads hjerte nærmest. Allerede i 1938 tok han initiativ til NS-avleggeren "Norsk Front", som hadde som formål å "gå til kamp mot jødedommen, frimureriet og marxismen - disse ødeleggende internasjonale krefter som har tatt strupetak på det norske folk [...] Vi vil gjennem vårt oplysningsarbeide søke å reise en folkeopinion mot frimurerlosjens virksomhet og mot de 'kunstige jøder's dominerende stilling i vårt samfund." 10 Han utgav både sin egen frimurerbok og "Sions Vises Protokoller" i 1944 på sitt eget forlag, "Brage Boklag".11 Han holdt både før og under okkupasjonen flere offentlige foredrag om frimurerspørsmålet og hilste de tyske myndigheters åpning av Den store norske Landslosjes bygning for almenheten 1. desember 1940 som "en merkedag i Norges politiske historie".

FORTSATT AKTIV
Etter krigen fikk Myklestad syv års tvangsarbeid og rettighetstap i ti år. Ilebu-oppholdet hadde imidlertid ingen virkning på hans overbevisning. Derimot utviklet han i denne tiden patent på taremel på boks, som siden har gjort ham til en holden mann.
Myklestad holder idag en lav offentlig profil, men er, 81 år gammel, forsatt en ivrig og aktiv nazist og antisemitt, med forbindelser ikke bare til INO-miljøet, men også til yngre høyreekstremister som jødehateren og revisjonisten Alfred Olsen.12 De senere årene har Myklestad kanalisert noe av sin formue inn i INO organet Folk og land, hvor han har sponset ekstra midtsider i bladet. I denne sammenhengen har Myklestad benyttet dekknavnet Brage.

1 Intervju med Haagen Ringnes, "I skyggen av solkorset", Oslo 1981, s. 47.
2 Ringnes, s. 48.
3 "Jøde og Gojim II", revidert utg. Chra. 1911, J. Aass' Forlag, s. 20f.
4 Ocar Mendelsson, "Jødenes historie i Norge" 496ff.
5 "Rase og Kultur", J. M. Stenersens Forlag, Oslo 1941, s. 76.
6 s. 130.
7 Brage Boklag 1944, s. 167.
8 Referat fra landssviksaken mot Myklestad i Arbeiderbladet 14. april 1948.
9 Leder i Asker og Bærum Budstikke 18. mai 1945.
10 Fra løpeseddel gjengitt i "Bak Frimureriets Kulisser", s. 131.
11 Myklestad stod også bak en tredje utgivelse av protokollene på Norsk Fronts forlag i 1940.
12 Muntlige kilder i miljøet, bekreftet gjennom samtale med Myklestad.

Angrer ikke Ørnulf Myklestad er den dag i dag talsperson for den mest giftige og ondsinnede antisemittisme. Under dekke av å skulle skrive en bok om frimurerne, møtte Monitors medarbeider Ørnulf Myklestad. Det var ingenting i den halvannen time lange samtalen som tydet på at Myklestad har endret oppfatning på noen vesentlige punkter. Tvert i mot var han stolt av sin innsats i NS-avleggeren Norsk front og av sine propagandistiske evner. Myklestad var i det hele tatt langt mer opptatt av verdensjødedommen enn av frimurerne. Med tydelig stolthet la han ut om hvordan han stod for utgivelsen av to norske utgaver av det beryktede falskneriet Sions vises protokoller. Da vi ga uttrykk for uvitenhet om hva dette var for slags bok, kunne Myklestad opplyse at det var jødenes plan for å erobre verdensherredømmet. Myklestad mente også å vite at det var jødene som stod bak frimurer-ordenen. Da vi spurte Myklestad om han kunne tipse oss om andre personer med kunnskap om frimurerne, nevnte han straks den våpenheleridømte antisemitten og nazisten Alfred Olsen. Myklestad, som husket Olsens telefonnummer utenat, karakteriserte Olsen som en intelligent, troende katolikk, men trakk Olsens taktiske evner i tvil og omtalte ham som en bulldozer. Olsen ble særlig berømmet for å ha spredd Sions vises protokoller via internett. Hvis vi ville kontakte Olsen kunne vi bare hilse fra Myklestad...

---

 

Relatert materiale/ dokumentasjon:

Landssvikere får tysk krigspensjon
Norske SS-frivillige har i mange år mottatt tysk krigspensjon. Artikkel fra Monitor Nr. 4-97.

Arven etter Quisling
Artikkel fra Monitor Nr. 2/98 om gammelnazistene i Norge, og om det historierevisjonistiske miljøet rundt Stridsklev.

Stridsklev lyver om Monitor
Inger Cecilie Stridsklev har, gjennom bladet "Alternativt Samfunn", rettet et rabiat og løgnaktig angrep mot Monitor.

Når virkeligheten fordreies
Artikkel fra Monitor Nr. 2/3-00 om Stridsklevs syn på Nasjonal Samling og Quisling.

Ulateigs tåkelegging av frihetskampen
En av dem som har fulgt i Inger Cecilie Stridsklevs fotspor, og skrevet feilaktig om likvidasjonene under frihetskampen, er forfatteren Egil Ulateig. Her er en omtale av hans siste bok, "Med rett til å drepe". (Fra Monitor Nr. 2/3-00)

Skammens monument i Krasnoje Selo
Norske veteraner fra Waffen-SS har reist et minnesmerke over seg selv ved Krasnoje Selo, utenfor St. Petersburg. Monumentet er reist på den russiske kirkes grunn, og ble velsignet av den lokale presten. (Fra Monitor Nr. 1-99)

SS-veteraner møtt av demonstranter
Ett år etter avdukningen, ble tilreisende norske SS-veteraner ved monumentet i Krasnoje Selo møtt av demonstrerende antifascister.