Når virkligheten fordreies

Når virkeligheten fordreies

I Norge er det kun de mest ytterliggående høyreekstremister som drister seg til å fornekte det industrielle massemordet på 11 millioner mennesker i Hitlers dødsleire. Det er flere grunner til dette. Den mest åpenbare er at skjebnen til de norske jødene er vel dokumentert. Den andre hovedårsaken er at før man overhodet kan få aksept for nazismen må man renvaske Quisling og Nasjonal Samlings navn og rykte.

Det mest sentrale miljøet innenfor denne særnorske avarten av historiefordreining er kretsen rundt Institutt for Norsk Okkupasjonsforskning (INO). Dette "instituttet" er ingenlunde noen anerkjent forskningsinstitusjon, men drives av veteraner fra Nasjonal Samling og Waffen-SS (Se Monitor Nr. 2/98).

Feilaktig om likvidasjoner
Mens INO på 70- og 80 tallet bare vant gehør hos overbeviste nynazister, har de på 90 tallet nådd noe bredere ut og skaffet seg et omland av yngre personer som ivrig kolporterer gammelnazistenes myter. En av dem som har gått lengst i dette er forfatteren Egil Ulateig. Hans bok "Med rett til å drepe" omhandlet hva Ulateig oppfattet som motstandsbevegelsens likvidasjoner under frihetskampen. Feilene i boken var så mange at Tiden forlag makulerte det første opplaget. Ulateig har nå gitt ut en ny bok, denne gang på eget forlag, med tittelen "De gode mot de onde". Her florerer fortsatt feilene. Det interessante med Ulateigs bok er ikke først og fremst hvilke feil den inneholder, men hvordan stoffet er vinklet og hvilke konspirasjonsteorier som ligger innbakt i presentasjonen. Som så mange andre steder lanseres teorien om at en krets, anført av Norges hjemmefrontmuseum, driver meningssensur og heksejakt mot de som måtte ha et avvikende syn på norsk krigshistorie.

Stridsklev
En annen person med et avvikende syn på krigshistorien og i særdeleshet motstandsbevegelsens likvidasjoner er Skienslegen Inger Cecilie Stridsklev. Stridsklev er kanskje den av de norske historiefordreierne som har utviklet det mest helhetlige sett av myter omkring krigen og frihetskampen. Hun utbrer sine synspunkter i artikler i INO-organet Folk og Land og i Even Lorch-Falchs underlige publikasjon Alternativt Samfunn, så vel som i avisinnlegg og i brev til folk hun er uenig med. Selv om argumentasjonen er lettvint og usammenhengende, vil yngre mennesker kunne ta deler av det hun skriver for god fisk, særlig fordi Stridsklev fremstår som forsker.

Vi vil derfor i det følgende ta utgangspunkt i Stridsklevs myter og søke å dokumentere den mangel på substans som finnes i hennes sentrale teser.

Stridsklev, og hennes meningsfeller baserer sin virksomhet på følgende påstander:
A - Nasjonal samling var ikke noe nasjonalsosialistisk eller antisemittisk parti og Quisling selv var verken antisemitt eller nazist.
B - Regjeringen Nygaardsvold handlet uten legitimitet ettersom det ikke hersket krigstilstand mellom Norge og Tyskland.
C - Motstandsbevegelsen likviderte et langt høyere antall mennesker enn det man i ettertid vil vedgå.

Summen av disse påstandene er at Quisling og hans bevegelse renvaskes, mens regjeringens og motstandsbevegelsens handlinger stemples som tvilsomme, unødig grusomme og i strid med folkeretten. Hensikten med dette er åpenbart å fremme den oppfatning Quislings regime ikke var mindre legitimt enn landets regjering og at ansvaret for jødeutryddelsene eventuelt må plasseres annetsteds hen.

Beviselig tøv
Ser vi på påstandene hver for seg blir det nærmest ubegripelig at personer med akademisk utdannelse er i stand til å fremsette dem. Likvidasjoner tar vi opp i en annen artikkel her i bladet. Den beste illustrasjonen på grunnheten i våre hjemlige historiefordreieres argumentasjon får man ved å kikke nærmere på Stridsklevs påstand om at NS verken var nazister eller antisemitter. I motsetningen til spørsmål som krever omfattende dokumentinnsyn, forskningskompetanse og innsikt i folkerettslige spørsmål, er dette fakta som ikke krever annet enn normale leseferdigheter for å etterprøve. Etterprøvingen lar seg videre gjennomføre utelukkende ved hjelp av Nasjonal Samlings egne skrifter og tilgangen på dokumentasjon er overveldende. Vi gjengir noen få eksempler fra et overveldende materiale, som meget lett kan kontrolleres:

Helt siden NS ble stiftet hadde partiet offisielle partiforbindelse med det tyske naziparti. NS hadde sogar sin egen sendemann i Berlin, Olaf Willy Fermann. Ser man på partiets propaganda og Quislings egen taler fra tiden før annen verdenskrig kan ingen være i tvil om hvor partiet stod. Det mest interessante er partiets omtale av jødene. Quislings taler er fulle av henvisninger til "den jødiske bolsjevisme" når han omtaler sovjetdiktaturet. Også demokratiet får sitt pass påskrevet, som i en tale avholdt på Hamar under NS´ riksmøte i august 1939, hvor antisemittismen gjennomsyrer hele talen:
..."Dette dekadente demokratiske diktatur har imidlertid utspillet sin rolle, fordi deres system, demokratiet, har overlevet sig selv. Det tilfredsstiller ikke tidens bydende krav til nasjonal idealisme, til nasjonal organisasjon og enhet, til ordning av spørsmålet kapital-arbeide, og til organisasjon av freden og det mellomfolkelige samarbeide. Istedet fører det til nasjonal oppløsning, bolsjevisme og jødeherredømme, til kommunisme og krig".

Senere i samme tale heter det:
"...Vår kamp er en kamp for den nye nasjonalisme som er det norske folks frihetsbevegelse mot det internasjonale diktatur i dets to former:
britisk-jødik imperialisme og
russisk-jødisk kommunisme, den røde imperialisme...." (1)

Quislings tale, Kampen mellom arier og jødemakt, i Frankfurt a.m. den 28. April 1941 levner heller ingen tvil om hans og Nasjonal Samlings syn på jødene. Avslutningsvis sier han:
"...Jødespørsmålets løsning i Europa vil være, om ikke kronen på verket, så en av de viktigste søiler i den nye ordning og i det fredsverk som følger den store krig jødene og England har påført Europa. Den vil være en handling, inspirert av den høieste forutseenhet, som kanskje mer enn noget annet vil sikre de kommende slekter fred og velstand."(2)

At Quisling ikke var alene med sin jødefobi er partiets propagandasjef, Halldis Neegård Østbye det beste eksemplet på. Allerede i 1938, to år før krigen nådde Norge, utgav Østbye under pseudonymet Irene Sverd, boken "Jødespørsmålet og dets løsning". Boken ble utgitt på nytt under krigen, da med tittelen "Jødenes krig". I forordet til tredje utgave forklarer Østbye hvorfor boken før krigen ble utgitt under pseudonym:
"...Når boken den gang kom ut under et annet navn, var det i håp om at den kanskje derved lettere kunde finne vegen til folk også utenfor Nasjonal Samlings rekker, hvortil jo mitt navn var sterkt knyttet..." (3)

Neegård Østbye uttrykker i boken forståelse for at man enkelte steder iverksetter antijødiske pogromer. For Norges del tar hun til orde for "utskillelse av jødiske elementer". (4)

I det private var Negård Østbye langt mer ytterliggående. I et brev til Quisling gir hun ikke bare uttrykk for kjennskap til nedskyting av jøder på Østfronten, hun er også bekymret over hva dette kan gjøre med norske gutters sjeleliv og anbefaler at dette arbeidet overlates til "...til russerne eller asiatiske folkeslag, som mer enn gjerne vil ta hevn over sine plageånder."(5)

Nasjonal Samling hadde med andre ord en klar strategi for å spre antisemittismens budskap. Både partiets leder og dets propagandasjef var uttrykte antisemitter og knyttet dette til Nasjonal Samlings politikk. Partiets ledere viste om jødeutryddelsene og hadde ingen andre innsigelser enn at nordmenn ikke skulle utsettes for å delta i dem. Offisielle uttalelser fra partiets ledende talsmenn, gjengitt i samtidig nazistisk materiale er så mange at ingen som ønsker å sette seg inn i tingene kan unngå å snuble over dem.

Å overse disse enkle kontrollerbare fakta vitner om at den som fremsetter påstanden om det jødevennlige og ikke-nazistiske NS, enten er totalt uskikket til å ytre seg om emnet eller er ute i et helt annet ærend enn å fremme sannhet og historisk innsikt.

Historien skrives av seierherrene. Det kan derfor være nyttig å se på hva den tapende siden skrev, den gang de trodde seieren var i sikte. Den gang håpet man å kunne proklamere jødedommens utryddelse i Europ, At noen i dag forsøker å fornekte og tilsløre dette faktum vitner ikke bare om en grenseløs dumhet, men også om at samfunnet ikke har hatt den nødvendige aktpågivenhet overfor disse politiske kreftene.

Noter:
(1) Quisling har sagt bd. 1 s. 97. J.M. Stenersens forlag, Oslo 1940
(2) Jødenes krig 3 opplag, sid e 10, Kamban forlag Oslo, 1943
(3) Jødenes krig 3 opplag, side 172, Kamban forlag, Oslo 1943
(4) Norges Hjemmefrontmuseum
(5) Quisling, For Norges frihet og selvstendighet, Gunnar Stenersens forlag, Oslo 1942.

Relatert materiale/ dokumentasjon:

Landssvikere får tysk krigspensjon
Norske SS-frivillige har i mange år mottatt tysk krigspensjon. Artikkel fra Monitor Nr. 4-97.

Arven etter Quisling
Artikkel fra Monitor Nr. 2/98 om gammelnazistene i Norge, og om det historierevisjonistiske miljøet rundt Stridsklev.

Stridsklev lyver om Monitor
Inger Cecilie Stridsklev har, gjennom bladet "Alternativt Samfunn", rettet et rabiat og løgnaktig angrep mot Monitor.

Når virkeligheten fordreies
Artikkel fra Monitor Nr. 2/3-00 om Stridsklevs syn på Nasjonal Samling og Quisling.

Ulateigs tåkelegging av frihetskampen
En av dem som har fulgt i Inger Cecilie Stridsklevs fotspor, og skrevet feilaktig om likvidasjonene under frihetskampen, er forfatteren Egil Ulateig. Her er en omtale av hans siste bok, "Med rett til å drepe". (Fra Monitor Nr. 2/3-00)

Skammens monument i Krasnoje Selo
Norske veteraner fra Waffen-SS har reist et minnesmerke over seg selv ved Krasnoje Selo, utenfor St. Petersburg. Monumentet er reist på den russiske kirkes grunn, og ble velsignet av den lokale presten. (Fra Monitor Nr. 1-99)

SS-veteraner møtt av demonstranter
Ett år etter avdukningen, ble tilreisende norske SS-veteraner ved monumentet i Krasnoje Selo møtt av demonstrerende antifascister.



				Når virkeligheten fordreies I Norge er det kun de mest ytterliggående høyreekstremister som drister seg til å fornekte det industrielle massemordet på 11 millioner mennesker i Hitlers dødsleire. Det er flere grunner til dette. Den mest åpenbare er at skjebnen til de norske jødene er vel dokumentert. Den andre hovedårsaken er at før man overhodet kan få aksept for nazismen må man renvaske Quisling og Nasjonal Samlings navn og rykte. Det mest sentrale miljøet innenfor denne særnorske avarten av historiefordreining er kretsen rundt Institutt for Norsk Okkupasjonsforskning (INO). Dette "instituttet" er ingenlunde noen anerkjent forskningsinstitusjon, men drives av veteraner fra Nasjonal Samling og Waffen-SS (Se Monitor Nr. 2/98). Feilaktig om likvidasjoner Mens INO på 70- og 80 tallet bare vant gehør hos overbeviste nynazister, har de på 90 tallet nådd noe bredere ut og skaffet seg et omland av yngre personer som ivrig kolporterer gammelnazistenes myter. En av dem som har gått lengst i dette er forfatteren Egil Ulateig. Hans bok "Med rett til å drepe" omhandlet hva Ulateig oppfattet som motstandsbevegelsens likvidasjoner under frihetskampen. Feilene i boken var så mange at Tiden forlag makulerte det første opplaget. Ulateig har nå gitt ut en ny bok, denne gang på eget forlag, med tittelen "De gode mot de onde". Her florerer fortsatt feilene. Det interessante med Ulateigs bok er ikke først og fremst hvilke feil den inneholder, men hvordan stoffet er vinklet og hvilke konspirasjonsteorier som ligger innbakt i presentasjonen. Som så mange andre steder lanseres teorien om at en krets, anført av Norges hjemmefrontmuseum, driver meningssensur og heksejakt mot de som måtte ha et avvikende syn på norsk krigshistorie. Stridsklev En annen person med et avvikende syn på krigshistorien og i særdeleshet motstandsbevegelsens likvidasjoner er Skienslegen Inger Cecilie Stridsklev. Stridsklev er kanskje den av de norske historiefordreierne som har utviklet det mest helhetlige sett av myter omkring krigen og frihetskampen. Hun utbrer sine synspunkter i artikler i INO-organet Folk og Land og i Even Lorch-Falchs underlige publikasjon Alternativt Samfunn, så vel som i avisinnlegg og i brev til folk hun er uenig med. Selv om argumentasjonen er lettvint og usammenhengende, vil yngre mennesker kunne ta deler av det hun skriver for god fisk, særlig fordi Stridsklev fremstår som forsker. Vi vil derfor i det følgende ta utgangspunkt i Stridsklevs myter og søke å dokumentere den mangel på substans som finnes i hennes sentrale teser. Stridsklev, og hennes meningsfeller baserer sin virksomhet på følgende påstander: A - Nasjonal samling var ikke noe nasjonalsosialistisk eller antisemittisk parti og Quisling selv var verken antisemitt eller nazist. B - Regjeringen Nygaardsvold handlet uten legitimitet ettersom det ikke hersket krigstilstand mellom Norge og Tyskland. C - Motstandsbevegelsen likviderte et langt høyere antall mennesker enn det man i ettertid vil vedgå. Summen av disse påstandene er at Quisling og hans bevegelse renvaskes, mens regjeringens og motstandsbevegelsens handlinger stemples som tvilsomme, unødig grusomme og i strid med folkeretten. Hensikten med dette er åpenbart å fremme den oppfatning Quislings regime ikke var mindre legitimt enn landets regjering og at ansvaret for jødeutryddelsene eventuelt må plasseres annetsteds hen. Beviselig tøv Ser vi på påstandene hver for seg blir det nærmest ubegripelig at personer med akademisk utdannelse er i stand til å fremsette dem. Likvidasjoner tar vi opp i en annen artikkel her i bladet. Den beste illustrasjonen på grunnheten i våre hjemlige historiefordreieres argumentasjon får man ved å kikke nærmere på Stridsklevs påstand om at NS verken var nazister eller antisemitter. I motsetningen til spørsmål som krever omfattende dokumentinnsyn, forskningskompetanse og innsikt i folkerettslige spørsmål, er dette fakta som ikke krever annet enn normale leseferdigheter for å etterprøve. Etterprøvingen lar seg videre gjennomføre utelukkende ved hjelp av Nasjonal Samlings egne skrifter og tilgangen på dokumentasjon er overveldende. Vi gjengir noen få eksempler fra et overveldende materiale, som meget lett kan kontrolleres: Helt siden NS ble stiftet hadde partiet offisielle partiforbindelse med det tyske naziparti. NS hadde sogar sin egen sendemann i Berlin, Olaf Willy Fermann. Ser man på partiets propaganda og Quislings egen taler fra tiden før annen verdenskrig kan ingen være i tvil om hvor partiet stod. Det mest interessante er partiets omtale av jødene. Quislings taler er fulle av henvisninger til "den jødiske bolsjevisme" når han omtaler sovjetdiktaturet. Også demokratiet får sitt pass påskrevet, som i en tale avholdt på Hamar under NS´ riksmøte i august 1939, hvor antisemittismen gjennomsyrer hele talen: ..."Dette dekadente demokratiske diktatur har imidlertid utspillet sin rolle, fordi deres system, demokratiet, har overlevet sig selv. Det tilfredsstiller ikke tidens bydende krav til nasjonal idealisme, til nasjonal organisasjon og enhet, til ordning av spørsmålet kapital-arbeide, og til organisasjon av freden og det mellomfolkelige samarbeide. Istedet fører det til nasjonal oppløsning, bolsjevisme og jødeherredømme, til kommunisme og krig". Senere i samme tale heter det: "...Vår kamp er en kamp for den nye nasjonalisme som er det norske folks frihetsbevegelse mot det internasjonale diktatur i dets to former: britisk-jødik imperialisme og russisk-jødisk kommunisme, den røde imperialisme...." (1) Quislings tale, Kampen mellom arier og jødemakt, i Frankfurt a.m. den 28. April 1941 levner heller ingen tvil om hans og Nasjonal Samlings syn på jødene. Avslutningsvis sier han: "...Jødespørsmålets løsning i Europa vil være, om ikke kronen på verket, så en av de viktigste søiler i den nye ordning og i det fredsverk som følger den store krig jødene og England har påført Europa. Den vil være en handling, inspirert av den høieste forutseenhet, som kanskje mer enn noget annet vil sikre de kommende slekter fred og velstand."(2) At Quisling ikke var alene med sin jødefobi er partiets propagandasjef, Halldis Neegård Østbye det beste eksemplet på. Allerede i 1938, to år før krigen nådde Norge, utgav Østbye under pseudonymet Irene Sverd, boken "Jødespørsmålet og dets løsning". Boken ble utgitt på nytt under krigen, da med tittelen "Jødenes krig". I forordet til tredje utgave forklarer Østbye hvorfor boken før krigen ble utgitt under pseudonym: "...Når boken den gang kom ut under et annet navn, var det i håp om at den kanskje derved lettere kunde finne vegen til folk også utenfor Nasjonal Samlings rekker, hvortil jo mitt navn var sterkt knyttet..." (3) Neegård Østbye uttrykker i boken forståelse for at man enkelte steder iverksetter antijødiske pogromer. For Norges del tar hun til orde for "utskillelse av jødiske elementer". (4) I det private var Negård Østbye langt mer ytterliggående. I et brev til Quisling gir hun ikke bare uttrykk for kjennskap til nedskyting av jøder på Østfronten, hun er også bekymret over hva dette kan gjøre med norske gutters sjeleliv og anbefaler at dette arbeidet overlates til "...til russerne eller asiatiske folkeslag, som mer enn gjerne vil ta hevn over sine plageånder."(5) Nasjonal Samling hadde med andre ord en klar strategi for å spre antisemittismens budskap. Både partiets leder og dets propagandasjef var uttrykte antisemitter og knyttet dette til Nasjonal Samlings politikk. Partiets ledere viste om jødeutryddelsene og hadde ingen andre innsigelser enn at nordmenn ikke skulle utsettes for å delta i dem. Offisielle uttalelser fra partiets ledende talsmenn, gjengitt i samtidig nazistisk materiale er så mange at ingen som ønsker å sette seg inn i tingene kan unngå å snuble over dem. Å overse disse enkle kontrollerbare fakta vitner om at den som fremsetter påstanden om det jødevennlige og ikke-nazistiske NS, enten er totalt uskikket til å ytre seg om emnet eller er ute i et helt annet ærend enn å fremme sannhet og historisk innsikt. Historien skrives av seierherrene. Det kan derfor være nyttig å se på hva den tapende siden skrev, den gang de trodde seieren var i sikte. Den gang håpet man å kunne proklamere jødedommens utryddelse i Europ, At noen i dag forsøker å fornekte og tilsløre dette faktum vitner ikke bare om en grenseløs dumhet, men også om at samfunnet ikke har hatt den nødvendige aktpågivenhet overfor disse politiske kreftene. Noter: (1) Quisling har sagt bd. 1 s. 97. J.M. Stenersens forlag, Oslo 1940 (2) Jødenes krig 3 opplag, sid e 10, Kamban forlag Oslo, 1943 (3) Jødenes krig 3 opplag, side 172, Kamban forlag, Oslo 1943 (4) Norges Hjemmefrontmuseum (5) Quisling, For Norges frihet og selvstendighet, Gunnar Stenersens forlag, Oslo 1942. Relatert materiale/ dokumentasjon: Landssvikere får tysk krigspensjon Norske SS-frivillige har i mange år mottatt tysk krigspensjon. Artikkel fra Monitor Nr. 4-97. Arven etter Quisling Artikkel fra Monitor Nr. 2/98 om gammelnazistene i Norge, og om det historierevisjonistiske miljøet rundt Stridsklev. Stridsklev lyver om Monitor Inger Cecilie Stridsklev har, gjennom bladet "Alternativt Samfunn", rettet et rabiat og løgnaktig angrep mot Monitor. Når virkeligheten fordreies Artikkel fra Monitor Nr. 2/3-00 om Stridsklevs syn på Nasjonal Samling og Quisling. Ulateigs tåkelegging av frihetskampen En av dem som har fulgt i Inger Cecilie Stridsklevs fotspor, og skrevet feilaktig om likvidasjonene under frihetskampen, er forfatteren Egil Ulateig. Her er en omtale av hans siste bok, "Med rett til å drepe". (Fra Monitor Nr. 2/3-00) Skammens monument i Krasnoje Selo Norske veteraner fra Waffen-SS har reist et minnesmerke over seg selv ved Krasnoje Selo, utenfor St. Petersburg. Monumentet er reist på den russiske kirkes grunn, og ble velsignet av den lokale presten. (Fra Monitor Nr. 1-99) SS-veteraner møtt av demonstranter Ett år etter avdukningen, ble tilreisende norske SS-veteraner ved monumentet i Krasnoje Selo møtt av demonstrerende antifascister. Andre artikler \| Tilbake til forsiden