Ulateigs Tåkelegging av frihetskampen

Sauebonde, journalist og forfatter Egil Ulateig er kanskje en av dem som i debatten om Norge og den annen verdenskrig har satt sinnene mest i kok. Bakgrunnen var Ulateigs herostratisk berømte bok "Med rett til å drepe", en bok om hva Ulateig mente var motstandsbevegelsens likvidasjoner under annen verdenskrig. Boken, som av historikeren Harald Berntsen ble karakterisert som et naziinspirert makkverk, er den eneste norske bok som er blitt makulert i to opplag.

"Med rett til å drepe" ble utgitt på Tiden forlag, med historieprofessor Hans Fredrik Dahl som konsulent. Boken, forlaget, forlagskonsulenten og forfatteren ble slaktet i en proteststorm som kanskje savner sidestykke. Kompetente historikere rykket ut og påpekte feil etter feil, pårørende til- og folk som selv hadde deltatt i likvidasjoner og kamphandlinger rykket ut med avskyresolusjoner og det ble skrevet endeløse aviskronikker.

Det ble blant annet påvist at Ulateig, uten andre kilder hadde gjengitt historier fra gammelnazistenes blad, Folk og Land, som savnet en hver rot i virkeligheten. Folk som var drept av tyskerne var oppført som likvidert av Hjemmefronten i tillegg til at Ulateig flere ganger opererte med feil navn, sted eller tidspunkt for de dødsfallene han omtalte.

Kritikken mot boken ble til sist så massiv at forlaget trakk tilbake hele boken. Dette har i ettertid gitt næring til en av de konspirasjonsteorier som kolporteres oftest fra revisjonistisk hold: Det eksisterer en sammensvergelse, hovedsakelig bestående av Norges Hjemmefrontmuseum, Gunnar Sønsteby, Jens Christian Hauge og noen ikke nærmere definerte mektige krefter. Sammensvergelsen har som formål å kneble en hver som forsøker å se norsk krigshistorie i ett nytt lys. Alle som opponerer mot de vedtatte sannheter om Norge og annen verdenskrig blir utsatt for heksejakt og truet til taushet. At Ulateigs bok ble makulert skyldes således ikke dens slumsete omgang med kilder, uetterrettlighet og at den både historiefaglig og journalistisk befinner seg på et absolutt bunnivå. Slik kan en velfundert kritikk mot et makkverk i seg selv bidra til å overbevise de frelste om makkverkets iboende sannhet.

Ulateig selv skulle snart komme til å vise at han ikke var fremmed for de samme konspirasjonsteoriene. Nylig utav han boken "de gode mot de onde". I følge vaskeseddelen er dette en revisjon av "Med rett til å drepe", men også som vaskeseddelen forkynner: "...noe langt mer." "...De gode mot de onde har et videre perspektiv. Boken presenterer et syn på hele krigen, som rokker ved forestillingen om at en part hadde bare rett og den andre bare feil."

At Ulateig gir en fremstilling av krigsårene som representerer et annet syn på hele krigen enn det gjengse, er hevet over en hver tvil. Hvilket syn dette er oppsummerer han på glimrende vis selv:

" Alle disse spredte vitneprovene forteller om nærmest lovløse tilstander. Myndighet over liv og død var ofte lagt i hendene på mennesker som på ingen måte hadde lovlig fullmakt til å utøve den. Regjeringen i London, som hadde kapitulert overfor tyskerne og ikke førte noen selvstendig krig, hadde ingen folkerettslig hjemmel for å utstede slike faktiske dødsdommer i det okkuperte Norge." (1)

Ulateig kjøper med andre ord ideen om at Norge ikke var i krig, at regjeringen handlet uten legitimitet og at motstandsbevegelsen opererte i strid med folkeretten. Alt dette er ideer som tidligere stort sett er markedsført av personer med tilhørighet i revansjistiske miljøer av gamle NS-medlemmer.

Vi skal ikke her gå inn på folkerettslige utredninger. Vi nøyer oss med å konstatere at både den norske regjering, den tyske okkupanten og ikke minst Quisling og hans bandittregime, alle sammen ga uttrykk for at det hersket krigstilstand mellom Norge og Tyskland.

Det som imidlertid er interessant er hvilket faktagrunnlag Ulateig bygger sine svært bastante og dramatisk formulerte konklusjoner på. En god illustrasjon på dette er det Ulateig beskriver som spredte vitneprov. For det første er det svært vanskelig for leseren å vite hvilke vitneprov forfatteren faktisk baserer seg på. "De gode mot de onde" mangler noteapparat og det er derfor håpløst å vurdere sannhetsgehalten når Ulateig hevder at noen er likvidert. Enkelte steder henvises til tyske rapporter, andre steder til meldinger i illegale aviser, men de fleste stedene fremstår hans oppramsing av såkalte likvidasjoner som tatt ut av løse luften.

Evnen til å nærme seg kildene med et kritisk blikk er en forutsetning for alt, ikke bare historiefaglig, men også journalistisk arbeid. Vi skal i det følgende se hvordan Ulateig feiler fullstendig i dette.

Det andre tilfeller av likvidasjoner som Ulateig mener å kunne påvise, omtales slik:
"Den 17. Juli ble en politimann skutt i Ålesund".
Hendelsen han sikter til fant sted den 12 juli, ikke den 17 og offeret var den fremstående motstandsmannen Sverre Osnes. Osnes ble skutt under et vanlig politioppdrag og gjerningsmannen var sinnsforvirret. Hendelsen er så godt dokumentert, i en rekke åpne kilder at en noenlunde grundig granskning av tilfellet ville konkludert med at mannen ikke ble likvidert av motstandsbevegelsen. (2)

Noen av de Ulateig ramser opp som likvidert av motstandsfolk ble det selvfølgelig. Et slikt eksempel er politimannen Olav Louis Ralph Wabø, som opererte under dekknavnet stasjonsbetjent Ivar Johnsen. Wabø ble likvidert i Sofienberggata 1, nær sitt hjem på Grünerløkka i Oslo, den 31 oktober 1944. Så langt har Ulateig helt rett. Verre blir det imidlertid når han på neste side skriver:
"En angiver som het Johnsen ble drept utenfor Sofienberggaten 11 i Oslo, kunne Bulletinen fortelle den 17. November 1944." (3)

Likheten mellom navn og adresser i de to beskrivelsene er så påfallende at den kritiske journalist ville ha sjekket muligheten for at det dreide seg om samme mann, hvilket det i dette tilfelle er. Ulateig har nøyet seg med å gjengi en unøyaktig melding i en illegal avis, uten å vurdere hvorvidt en enkelt omtale i den illegale pressen alene er en pålitelig kilde. I dette tilfellet er resultatet at Ulateig ramser opp samme mann som drept to ganger.

Tyskerne og deres medløpere hadde naturlig nok et behov for å fremstille motstandsbevegelsen i et lite heldig lys. At man derfor bør utvise stor forsiktighet når man baserer seg på tyske rapporter som kilder er det neste eksempel et godt bevis på:
Angiveren Raymond Colberg ble drept av Johannes Andersen, også kjent som "Gulosten" i mars 1942. Ulateig siterer et tysk referat med Andersens kone hvor det hevdes at Colberg ble korsfestet, slått i hjel med et jernrør, fikk kjønnsorganet skåret av, for deretter å bli kuttet i småbiter som en gris, stappet i en sekk og slengt i en kum.

Ulateig nevner riktignok at rapporten muligvis ble til under tortur og at det er to kulehull i liket. Ser man på politiets rapport fremgår det at liket var iført skjorte og slips, at dødsårsaken var to skudd. Partering og tortur nevnes ikke med ett ord, noe man absolutt burde forventet hvis det var tale om et så bestialsk drap som Ulateigs tyske kilder hevder. (4)

Slik fortsetter Ulateig å ramse opp dødsfall han mener er forvoldt av motstandsbevegelsen. Feilene og manglene fortsetter i samme spor som de ovenfor nevnte. I motsetning til da Ulateig utgav sin første bok om dette emnet har allmennheten nå mulighet for å kontrollere mye av det han hevder. Hjemmefrontmuseets leder, Arnfinn Moland, har utgitt boken "Over grensen?", som langt på vei er et direkte svar på Ulateigs første bok. Forskjellen mellom de to bøkene er ikke bare den faglige standard, den illustrerer også på glimrende vis forskjellen på nødvendig historisk revisjon og den historiske revisjonismen. Denne forskjellen vil bli ytterligere understreket i fremtiden, når personer med behov for å renvaske Quisling og Nasjonal Samling i fremtiden kommer til å benytte Ulateig som sannhetsvitne, uavhengig av en hver gjendrivelse fra faglig hold, av de påstander som er fremsatt om frihetskampen.

Noter:
1 - "De gode mot de onde" s. 131
2 - "Over Grensen?", Moland 99, s. 36
3 - "Med rett til å drepe" s. 192 og 193
4 - "Over Grensen?", Moland 99, s. 102 - 104

Relatert materiale/ dokumentasjon:

Landssvikere får tysk krigspensjon
Norske SS-frivillige har i mange år mottatt tysk krigspensjon. Artikkel fra Monitor Nr. 4-97.

Arven etter Quisling
Artikkel fra Monitor Nr. 2/98 om gammelnazistene i Norge, og om det historierevisjonistiske miljøet rundt Stridsklev.

Stridsklev lyver om Monitor
Inger Cecilie Stridsklev har, gjennom bladet "Alternativt Samfunn", rettet et rabiat og løgnaktig angrep mot Monitor.

Når virkeligheten fordreies
Artikkel fra Monitor Nr. 2/3-00 om Stridsklevs syn på Nasjonal Samling og Quisling.

Ulateigs tåkelegging av frihetskampen
En av dem som har fulgt i Inger Cecilie Stridsklevs fotspor, og skrevet feilaktig om likvidasjonene under frihetskampen, er forfatteren Egil Ulateig. Her er en omtale av hans siste bok, "Med rett til å drepe". (Fra Monitor Nr. 2/3-00)

Skammens monument i Krasnoje Selo
Norske veteraner fra Waffen-SS har reist et minnesmerke over seg selv ved Krasnoje Selo, utenfor St. Petersburg. Monumentet er reist på den russiske kirkes grunn, og ble velsignet av den lokale presten. (Fra Monitor Nr. 1-99)

SS-veteraner møtt av demonstranter
Ett år etter avdukningen, ble tilreisende norske SS-veteraner ved monumentet i Krasnoje Selo møtt av demonstrerende antifascister.



				Ulateigs Tåkelegging av frihetskampen Sauebonde, journalist og forfatter Egil Ulateig er kanskje en av dem som i debatten om Norge og den annen verdenskrig har satt sinnene mest i kok. Bakgrunnen var Ulateigs herostratisk berømte bok "Med rett til å drepe", en bok om hva Ulateig mente var motstandsbevegelsens likvidasjoner under annen verdenskrig. Boken, som av historikeren Harald Berntsen ble karakterisert som et naziinspirert makkverk, er den eneste norske bok som er blitt makulert i to opplag. "Med rett til å drepe" ble utgitt på Tiden forlag, med historieprofessor Hans Fredrik Dahl som konsulent. Boken, forlaget, forlagskonsulenten og forfatteren ble slaktet i en proteststorm som kanskje savner sidestykke. Kompetente historikere rykket ut og påpekte feil etter feil, pårørende til- og folk som selv hadde deltatt i likvidasjoner og kamphandlinger rykket ut med avskyresolusjoner og det ble skrevet endeløse aviskronikker. Det ble blant annet påvist at Ulateig, uten andre kilder hadde gjengitt historier fra gammelnazistenes blad, Folk og Land, som savnet en hver rot i virkeligheten. Folk som var drept av tyskerne var oppført som likvidert av Hjemmefronten i tillegg til at Ulateig flere ganger opererte med feil navn, sted eller tidspunkt for de dødsfallene han omtalte. Kritikken mot boken ble til sist så massiv at forlaget trakk tilbake hele boken. Dette har i ettertid gitt næring til en av de konspirasjonsteorier som kolporteres oftest fra revisjonistisk hold: Det eksisterer en sammensvergelse, hovedsakelig bestående av Norges Hjemmefrontmuseum, Gunnar Sønsteby, Jens Christian Hauge og noen ikke nærmere definerte mektige krefter. Sammensvergelsen har som formål å kneble en hver som forsøker å se norsk krigshistorie i ett nytt lys. Alle som opponerer mot de vedtatte sannheter om Norge og annen verdenskrig blir utsatt for heksejakt og truet til taushet. At Ulateigs bok ble makulert skyldes således ikke dens slumsete omgang med kilder, uetterrettlighet og at den både historiefaglig og journalistisk befinner seg på et absolutt bunnivå. Slik kan en velfundert kritikk mot et makkverk i seg selv bidra til å overbevise de frelste om makkverkets iboende sannhet. Ulateig selv skulle snart komme til å vise at han ikke var fremmed for de samme konspirasjonsteoriene. Nylig utav han boken "de gode mot de onde". I følge vaskeseddelen er dette en revisjon av "Med rett til å drepe", men også som vaskeseddelen forkynner: "...noe langt mer." "...De gode mot de onde har et videre perspektiv. Boken presenterer et syn på hele krigen, som rokker ved forestillingen om at en part hadde bare rett og den andre bare feil." At Ulateig gir en fremstilling av krigsårene som representerer et annet syn på hele krigen enn det gjengse, er hevet over en hver tvil. Hvilket syn dette er oppsummerer han på glimrende vis selv: " Alle disse spredte vitneprovene forteller om nærmest lovløse tilstander. Myndighet over liv og død var ofte lagt i hendene på mennesker som på ingen måte hadde lovlig fullmakt til å utøve den. Regjeringen i London, som hadde kapitulert overfor tyskerne og ikke førte noen selvstendig krig, hadde ingen folkerettslig hjemmel for å utstede slike faktiske dødsdommer i det okkuperte Norge." (1) Ulateig kjøper med andre ord ideen om at Norge ikke var i krig, at regjeringen handlet uten legitimitet og at motstandsbevegelsen opererte i strid med folkeretten. Alt dette er ideer som tidligere stort sett er markedsført av personer med tilhørighet i revansjistiske miljøer av gamle NS-medlemmer. Vi skal ikke her gå inn på folkerettslige utredninger. Vi nøyer oss med å konstatere at både den norske regjering, den tyske okkupanten og ikke minst Quisling og hans bandittregime, alle sammen ga uttrykk for at det hersket krigstilstand mellom Norge og Tyskland. Det som imidlertid er interessant er hvilket faktagrunnlag Ulateig bygger sine svært bastante og dramatisk formulerte konklusjoner på. En god illustrasjon på dette er det Ulateig beskriver som spredte vitneprov. For det første er det svært vanskelig for leseren å vite hvilke vitneprov forfatteren faktisk baserer seg på. "De gode mot de onde" mangler noteapparat og det er derfor håpløst å vurdere sannhetsgehalten når Ulateig hevder at noen er likvidert. Enkelte steder henvises til tyske rapporter, andre steder til meldinger i illegale aviser, men de fleste stedene fremstår hans oppramsing av såkalte likvidasjoner som tatt ut av løse luften. Evnen til å nærme seg kildene med et kritisk blikk er en forutsetning for alt, ikke bare historiefaglig, men også journalistisk arbeid. Vi skal i det følgende se hvordan Ulateig feiler fullstendig i dette. Det andre tilfeller av likvidasjoner som Ulateig mener å kunne påvise, omtales slik: "Den 17. Juli ble en politimann skutt i Ålesund". Hendelsen han sikter til fant sted den 12 juli, ikke den 17 og offeret var den fremstående motstandsmannen Sverre Osnes. Osnes ble skutt under et vanlig politioppdrag og gjerningsmannen var sinnsforvirret. Hendelsen er så godt dokumentert, i en rekke åpne kilder at en noenlunde grundig granskning av tilfellet ville konkludert med at mannen ikke ble likvidert av motstandsbevegelsen. (2) Noen av de Ulateig ramser opp som likvidert av motstandsfolk ble det selvfølgelig. Et slikt eksempel er politimannen Olav Louis Ralph Wabø, som opererte under dekknavnet stasjonsbetjent Ivar Johnsen. Wabø ble likvidert i Sofienberggata 1, nær sitt hjem på Grünerløkka i Oslo, den 31 oktober 1944. Så langt har Ulateig helt rett. Verre blir det imidlertid når han på neste side skriver: "En angiver som het Johnsen ble drept utenfor Sofienberggaten 11 i Oslo, kunne Bulletinen fortelle den 17. November 1944." (3) Likheten mellom navn og adresser i de to beskrivelsene er så påfallende at den kritiske journalist ville ha sjekket muligheten for at det dreide seg om samme mann, hvilket det i dette tilfelle er. Ulateig har nøyet seg med å gjengi en unøyaktig melding i en illegal avis, uten å vurdere hvorvidt en enkelt omtale i den illegale pressen alene er en pålitelig kilde. I dette tilfellet er resultatet at Ulateig ramser opp samme mann som drept to ganger. Tyskerne og deres medløpere hadde naturlig nok et behov for å fremstille motstandsbevegelsen i et lite heldig lys. At man derfor bør utvise stor forsiktighet når man baserer seg på tyske rapporter som kilder er det neste eksempel et godt bevis på: Angiveren Raymond Colberg ble drept av Johannes Andersen, også kjent som "Gulosten" i mars 1942. Ulateig siterer et tysk referat med Andersens kone hvor det hevdes at Colberg ble korsfestet, slått i hjel med et jernrør, fikk kjønnsorganet skåret av, for deretter å bli kuttet i småbiter som en gris, stappet i en sekk og slengt i en kum. Ulateig nevner riktignok at rapporten muligvis ble til under tortur og at det er to kulehull i liket. Ser man på politiets rapport fremgår det at liket var iført skjorte og slips, at dødsårsaken var to skudd. Partering og tortur nevnes ikke med ett ord, noe man absolutt burde forventet hvis det var tale om et så bestialsk drap som Ulateigs tyske kilder hevder. (4) Slik fortsetter Ulateig å ramse opp dødsfall han mener er forvoldt av motstandsbevegelsen. Feilene og manglene fortsetter i samme spor som de ovenfor nevnte. I motsetning til da Ulateig utgav sin første bok om dette emnet har allmennheten nå mulighet for å kontrollere mye av det han hevder. Hjemmefrontmuseets leder, Arnfinn Moland, har utgitt boken "Over grensen?", som langt på vei er et direkte svar på Ulateigs første bok. Forskjellen mellom de to bøkene er ikke bare den faglige standard, den illustrerer også på glimrende vis forskjellen på nødvendig historisk revisjon og den historiske revisjonismen. Denne forskjellen vil bli ytterligere understreket i fremtiden, når personer med behov for å renvaske Quisling og Nasjonal Samling i fremtiden kommer til å benytte Ulateig som sannhetsvitne, uavhengig av en hver gjendrivelse fra faglig hold, av de påstander som er fremsatt om frihetskampen. Noter: 1 - "De gode mot de onde" s. 131 2 - "Over Grensen?", Moland 99, s. 36 3 - "Med rett til å drepe" s. 192 og 193 4 - "Over Grensen?", Moland 99, s. 102 - 104 Relatert materiale/ dokumentasjon: Landssvikere får tysk krigspensjon Norske SS-frivillige har i mange år mottatt tysk krigspensjon. Artikkel fra Monitor Nr. 4-97. Arven etter Quisling Artikkel fra Monitor Nr. 2/98 om gammelnazistene i Norge, og om det historierevisjonistiske miljøet rundt Stridsklev. Stridsklev lyver om Monitor Inger Cecilie Stridsklev har, gjennom bladet "Alternativt Samfunn", rettet et rabiat og løgnaktig angrep mot Monitor. Når virkeligheten fordreies Artikkel fra Monitor Nr. 2/3-00 om Stridsklevs syn på Nasjonal Samling og Quisling. Ulateigs tåkelegging av frihetskampen En av dem som har fulgt i Inger Cecilie Stridsklevs fotspor, og skrevet feilaktig om likvidasjonene under frihetskampen, er forfatteren Egil Ulateig. Her er en omtale av hans siste bok, "Med rett til å drepe". (Fra Monitor Nr. 2/3-00) Skammens monument i Krasnoje Selo Norske veteraner fra Waffen-SS har reist et minnesmerke over seg selv ved Krasnoje Selo, utenfor St. Petersburg. Monumentet er reist på den russiske kirkes grunn, og ble velsignet av den lokale presten. (Fra Monitor Nr. 1-99) SS-veteraner møtt av demonstranter Ett år etter avdukningen, ble tilreisende norske SS-veteraner ved monumentet i Krasnoje Selo møtt av demonstrerende antifascister. Andre artikler \| Tilbake til forsiden